Store idéer er ikke mangelvare. Det finnes mange av dem. Gode, gjennomtenkte, visjonære idéer med potensial til å bli noe stort. Likevel blir de fleste stående. Ikke fordi folk ikke vil, men fordi de aldri kommer ut av hodet og inn i verden. Det som starter som en glødende visjon, ender ofte som en mappe med planer. Og akkurat dét stopper flere initiativer enn både dårlig timing, lite kapital og feil marked til sammen.
Jeg har møtt mange gründere med glød i blikket og overbevisning i stemmen, og har selv vært der også. Noen ganger har de helt rett. Idéene er gode, timingen er grei, engasjementet er ekte. Men likevel skjer det ingenting.
Planene vokser, tankene raffineres, PowerPointen fylles. Setninger som «tenk hvis vi også kunne…» eller «i versjon 2.0 må vi ha…» dukker opp. Og så går det én måned. Og én til. Kanskje ett år. Og enda ett år. Imens vokser idéen i hodet.
Men ute i verden skjer det fortsatt ingenting
Kjenner du deg igjen?
Det er ikke fordi du har gjort noe feil. Det er fordi du har en idé som betyr noe.
- Du har snakket om prosjektet ditt så lenge at du nesten føler det eksisterer – men det finnes fortsatt ikke noe produkt.
- Du ser for deg hvordan dere skal tjene millioner – men har ikke begynt å tjene de første tusenlappene.
- Du har en mappe full av planer, konsepter og videreutviklinger – men ingenting å vise frem.
Velkommen til idéparalyse. Det komfortable stedet hvor alt er mulig, men ingenting skjer.
Og hvor mange ganger har jeg ikke forresten hørt; «Jamen, det tenkte jo jeg på for x antall år siden.»
Hva er idéparalyse?
Du har kanskje ikke hørt om idéparalyse før. Det er ikke så rart. På norsk ser det ut til å være et ord som ikke finnes, enda.
Men som jeg har skrevet i tidligere innlegg: Noen skrev de første bøkene, og andre skriver fortsatt nye. Så det at noe ikke finnes fra før, betyr bare at vi har muligheten til å forme det.
Jeg må forresten innrømme en liten skuffelse: Da jeg senere søkte på engelsk, fant jeg at uttrykket Idea Paralysis faktisk har vært brukt. Så helt først ute var jeg altså ikke. Men på norsk, og som en tydelig definert tilstand, tror jeg fortsatt vi er i upløyd terreng.
For det jeg mener med idéparalyse, er et utspring av det som internasjonalt kalles analysis paralysis. En tilstand der man blir så overveldet av valg, scenarier, informasjon og potensielle utfall at man ikke klarer å ta en eneste konkret beslutning.
Men der analysis paralysis (Les om Analyseparalyse på Wikipedia her) ofte beskriver generell beslutningsvegring, mener jeg idéparalyse treffer enda bedre når vi snakker om visjonære mennesker med store ideer. De som har lyst til å starte noe nytt, men som aldri kommer helt i gang. Ikke fordi de mangler vilje eller idéer, men fordi de stadig faller tilbake til det som føles trygt og kjent.
La oss si du har jobbet i mange år med et tradisjonelt fotobyrå, og drømmer om å bygge en digital plattform for bildedeling. Du vet at fremtiden ligger i digitale tjenester, du har tenkt på det lenge – kanskje utviklet idéen i detalj i hodet. Likevel, når du skal ta det første steget, ender du opp med å arrangere en ny fysisk fotoutstilling i stedet. Ikke fordi det er det du egentlig tror på, men fordi det er der du er trygg. Der alt fortsatt er mulig, og ingenting står i fare for å feile.
Det er idéparalyse i praksis. Og det er mer vanlig enn man kanskje skulle tro.
Idéparalyse rammer som regel de som virkelig brenner for noe, og som har så mange tanker i hodet at det føles umulig å velge hvilken idé som skal bli virkelighet først. For det handler ikke om latskap, og det handler ikke om mangel på vilje. Tvert imot. Det er nettopp fordi du vil så mye, fordi du bryr deg, at du blir stående fast.
Ofte har man mange små idéer som har fått modnes, og som sammen danner en genial forretningsidé, der verdien ligger nettopp i helheten av alle de små. Og det er her idéparalysen begynner å snike seg inn. For det er nettopp fordi mange venter på at alle brikkene skal være på plass, at alle idéene skal være ferdige, og at helheten skal være perfekt før de tør å begynne, at mange idéer aldri blir lansert.
Men sannheten er at helheten må skapes underveis. Du må ta de små stegene, milepæl for milepæl, for å komme dit. Fremdrift kommer ikke av at du tenker deg ferdig. Den kommer av at du tør å ta det første skrittet, midt i det som fortsatt er ufullstendig og handler deg frem.
Vi lar idéene vokse i trygghet. Men det er i utryggheten de får mulighet til å materialisere seg og bli noe.
Psykologien bak idéparalyse
Psykologer peker på flere utløsende mekanismer som ofte opptrer i kombinasjon og forsterker hverandre. Idéparalyse er ofte en kognitiv belastningstilstand som rammer mange, spesielt de mest ambisiøse og kreative. Når du vil mye, og ser mange muligheter, oppstår det mentale presset som gjør det vanskelig å velge én vei og faktisk komme i gang.
De vanligste psykologiske mekanismene som utløser idéparalyse er:
- Perfeksjonisme
Du tør ikke starte før alt er riktig, og venter derfor på perfekte forutsetninger som aldri kommer.
- Tapsskrekk (loss aversion)
Å velge én vei betyr å si nei til alle de andre. Vi frykter å velge feil mer enn vi gleder oss til å velge rett.
- Informasjonsoverflod
Du samler mer og mer kunnskap i håp om å bli sikker. Men jo mer du vet, jo mer komplekst og uklart blir alt.
– Dette henger tett sammen med det som i psykologien kalles analysis paralysis, der overtenking og overdreven planlegging fører til handlingslammelse.
- Frykt for å feile
Hvis du starter og det ikke lykkes, tenker du at du kanskje ikke var god nok. Det føles tryggere å vente.
– Ofte forsterkes denne frykten av impostor syndrome – følelsen av at du innerst inne ikke er kompetent nok, og at du risikerer å bli “avslørt” hvis du feiler.
- Selvtvilstanker og sammenligning
Du begynner å tro at andre vet mer enn deg, og mister troen på egne vurderinger. Resultatet er at du søker råd, men ignorerer egen intuisjon.
- Trygghetens tyranni
Når presset blir for stort, søker du tilbake til det du kan og mestrer, selv om det ikke er strategisk riktig. Du gjør noe som føles produktivt, men som egentlig er en avsporing.
– Dette er nært beslektet med det psykologer kaller valg-overbelastning (choice overload) og kontrollillusjon – der vi søker det kjente fremfor det riktige, rett og slett fordi det gir en (midlertidig) følelse av mestring.
Alt dette fører til samme mønster. Du føler deg opptatt. Du gjør mye. Du tenker mye. Men du beveger deg ikke. Det som føles som jobb – nyhetsbrev, idémyldring, designskisser, strategi, er i realiteten en måte å unngå det som virkelig trengs: handling.
Jo lenger du blir værende i dette mønsteret, jo mer krevende føles det å bryte det. Derfor starter alt med bevissthet og ett enkelt valg om å gjøre noe lite, konkret og ekte. Mindre tanke. Mer handling.
Og hvor mange ganger har jeg ikke hørt: «Jamen, det der tenkte jo jeg på for fem år siden.»
Ja, kanskje gjorde du det. Men noen andre gjorde det. For idéer betyr ingenting før de møter handling.
Les også artikkelen om hvorfor jeg stadig vender tilbake til psykologi i mye av det jeg skriver.
Et hus bygges ikke i lufta
Mange som havner i idéparalyse, venter på at hele drømmeslottet skal være ferdigtegnet før de starter. Alt skal være perfekt, ferdig planlagt, finansiert, testet, og sikret. Men akkurat som med idéer, bygges ikke et hus i lufta.
Den siste tiden har jeg jobbet med flere prosjekter hvor teknologiske plattformer bygges for å støtte opp om ulike forretningsidéer – blant annet et initiativ som kan bli Norges neste store eksportvare. Men prinsippet er det samme uavhengig om det er teknologi, et produkt eller en tjeneste: Vi må starte med en grunnmur som er solid nok til å bære noe stort i fremtiden. Men selve bygget må være lite i starten.
Vi må kunne lansere en minimum viable product (MVP), som fungerer, som gir oss inntekter, som tester hypotesene og som faktisk kommer ut i verden. For hvis vi venter på at hele drømmeslottet skal stå klart før vi slipper det ut, så kommer vi aldri i gang. Det er idéparalyse i praksis.
Her kan du lese mer om MVP og hvordan man bygger et produkt.
Enda verre: Hvis vi bygger for stort, for raskt, uten en skikkelig grunnmur, kan prosjektet sprekke under sin egen vekt. Derfor tenker jeg ofte at valg av perfekte tekniske løsninger eller detaljer ikke er det viktigste i starten – så lenge systemet eller produktet er bygget modulbasert og kan justeres underveis. Perfekte valg kommer med tid og erfaring. Fremdrift først, perfeksjon senere.
Ifølge Gall’s Law fungerer alle komplekse systemer som har utviklet seg fra enkle systemer som allerede fungerte. Likevel prøver mange gründere å lansere alt på én gang. Og ender opp med… ingenting.
Og når vi først bygger grunnmuren, er det én ting til vi må huske: kommunikasjon.
En roadmap, altså en oversikt over hva som skjer nå og hva som kommer senere, er ikke bare nyttig for å holde oss selv på sporet, men helt avgjørende for å få med oss andre. For når vi viser en arkitekturskisse av det endelige drømmeslottet, må vi forvente spørsmål. Hvis webshoppen ikke er med, spør noen hvorfor den mangler. Hvis den er med, lurer andre på hvorfor den ikke er bygget ennå.
Det er her roadmapen gjør jobben: Den viser at vi bygger med fremtiden i tankene, og at det vi lager nå, er tilrettelagt for det som skal komme. Den skaper forståelse for rekkefølge, retning og realisme – og reduserer unødvendig tvil og diskusjon.
(Jeg har tidligere skrevet litt om hva en roadmap er, men kommer mer tilbake til dette i en annen artikkel senere – for dette er et godt eksempel på hvorfor den er så viktig i praksis.)
Les gjerne artikkelen om hva en roadmap er.
Vi mister fokus, og finner trygghet i det kjente
Når man skal bygge noe nytt, noe man aldri har gjort før, er det naturlig at man søker tilbake til det man kan. Det som er trygt. Det som gir mestringsfølelse. Jeg har sett det gang på gang: I stedet for å ta de vanskelige valgene og starte på fundamentet, begynner man å snakke om sideprosjekter. Nyhetsbrev. Logoer. Fremtidige synergier. Versjon 3.0.
Det er ikke fordi man ikke vil fremover, men fordi det er lettere å bli værende i idéfasen. Der er alt fortsatt mulig. Der finnes ingen krav. Ingen risiko. Og ingen realiteter. Men det er også der de fleste prosjekter dør.
Vi liker å tro at hvis vi bare tenker litt til, forbereder oss litt bedre, sikrer noen flere partnere, bygger sterkere allianser, får bedre kontrakter og høyere detaljnivå i planene, så vil alt være klart. Vi vil få den perfekte starten. Men i virkeligheten er det som å stå i et badekar og vente på den perfekte bølgen. Den kommer aldri.
Dette har jeg skrevet om tidligere, i artikkelen om å ikke la det perfekte bli det godes fiende. Jeg har selv vært der. Planlagt alt i detalj, bare for å se at produktet eller tjenesten likevel tok en annen retning underveis. Ikke fordi planene var dårlige, men fordi verden og teknologien endrer seg så raskt, og fordi det underveis kom inn nye mennesker med erfaringer og kompetanse som verken jeg eller teamet mitt hadde fra før.
Det åpnet for nye løsninger og muligheter, og gjorde sluttresultatet bedre enn det jeg opprinnelig hadde sett for meg.
Noen ganger må man bare begynne. Ikke fordi det føles perfekt, men fordi det er det eneste som faktisk skaper fremdrift. Litt som når du skal bygge en bil: Det viktigste i starten er å vite at du trenger en motor som er rask og solid. Ikke nødvendigvis hvilken type motor, hvor mange sylindre den skal ha, eller eksakt hvilket fabrikat du skal bruke. De detaljene kommer senere, når man har begynt å bygge. Det viktigste i starten er bare å sørge for at det er plass til en motor.
Les også artikkelen om når det perfekte blir det godes fiende her.
Slik kommer du deg ut av idéparalyse:
Perfeksjon er ofte bare en unnskyldning for å utsette. Slipp idéen ut før den er ferdigtenkt, og la markedet hjelpe deg med å tenke den ferdig. Her er tre tankesett som kan bryte mønsteret. Og mange konkrete steg som får deg i gang.
1. Don’t get ready. Get started.
Ikke vent på at alt skal være klart. Det blir det aldri.
Begynn med det du har. Nå. Ikke neste uke. Ikke etter du har tenkt én runde til.
Lag en plan. Og hold deg til den. Bestem hva som er versjon 0.1, og hva som får vente til 1.0, 2.0 og 3.0.
2. Tenk handling, ikke analyse
Som Shawn D. Nelson (LoveSac) sier:
“The thing that separates the champions from the rest is action — and then sustained action.”
Det er ikke én stor beslutning som endrer alt. Det er mange små.
En idé skrevet ned.
En prototype laget.
En telefon tatt.
En samtale booket.
Én ting. Om og om igjen.
Velg løsninger som funker nå. Ikke vent på det optimale. Bruk verktøy som gjør samarbeid, deling og testing mulig med det samme, ikke etter en investering.
3. Bryt ned det store i små steg
Store mål er skumle. Små steg er gjennomførbare.
Del opp idéen din, eller la andre gjøre det for deg. Men stol på at de har helheten i hodet, selv om de ikke nevner den i hvert møte. Mangel på tillit her skaper ofte usikkerhet og fokusforskyvning, fordi man blir redd for at noe viktig skal bli glemt. Det fører gjerne til at man tvinger frem elementer som egentlig burde komme senere. Resultatet blir teknisk gjeld som kunne vært unngått.
Gang på gang har jeg sett halvferdige funksjoner bli pushet ut, fordi noen høyere opp vil forsikre seg om at deres idé blir gjennomført. Og da er det ikke lenger produktets behov som styrer prioriteringene, men usikkerheten til folk rundt.
Avslutningsvis – Fra tanke til handling
Idéparalyse er ikke fienden. Det er et symptom. Et tegn på at du vil mye. At du bryr deg. At du har sett noe ingen andre har sett.
Det er heller ikke noe unikt. Det er helt vanlig, og rammer de fleste som sitter med en god idé. Men idéer forandrer ingenting alene. De trenger struktur. De trenger fremdrift. De trenger deg som bygger, leder og gjennomfører – ikke bare visjonerer.
Jeg har selv jobbet tett med en visjonær. Hans styrke var å se veldig langt fremover, mens min oppgave var å ta idéene ned på bakken og gjøre dem virkelige. Men noen ganger kunne han ikke vente. Han presset nye idéer inn i utviklingsplanen før fundamentet var på plass. Resultatet var at alt tok lengre tid enn nødvendig, fordi fokuset skiftet før vi var klare.
Det lærte meg en viktig ting: Visjoner er nødvendige, men uten struktur og tålmodighet mister man både fart og retning.
Arrester meg hvis jeg tar feil, men jeg tror det var Petter Stordalen som sa:
«Den største forskjellen på de som lykkes og de som ikke lykkes, er at de som lykkes – prøvde.»
Det er faktisk så enkelt. Ikke lett, men enkelt. Og kanskje er det akkurat det du trenger å høre i dag.
Så spør deg selv: Hva kan du gjøre i dag, som flytter idéen din én millimeter nærmere virkeligheten? Og så gjør du det.
Start der du er:
- Velg én idé – og si nei til resten (for nå)
- Lag en enkel MVP – noe som fungerer, ikke imponerer
- Test det i markedet – med ekte folk, ikke bare med venner
- Evaluer – justér – prøv igjen
- Ta én avgjørelse hver dag – selv en liten én
- Fjern støy – avslutt nyhetsbrev, rydd workspace, logg av
- Husk hvorfor du begynte – skriv det ned. Les det ofte
Suksess kommer av det du gjør – ikke det du tenker på
Drømmer er fine. Idéer er viktige. Men det som skaper endring, er handling.
- Kunden din belønner ikke det du tenkte å gjøre
- Investoren bryr seg ikke om visjonen din – hvis du ikke har begynt
- Du får ikke momentum uten bevegelse
Så legg bort PowerPointen. Lukk den siste fliken. Gjør én ting nå.
Ikke fordi du er klar – men fordi det er det eneste som faktisk får deg fremover.
“If you’re going to fall, fall forward.” – Shawn D. Nelson
Kjenner du deg igjen i dette med idéparalyse? Har du sittet med en idé som vokste i hodet, men som aldri helt kom ut i verden? Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet. Jeg er nysgjerrig på å høre hvordan du har opplevd det, og hva som eventuelt hjalp deg videre.
I morgen fortsetter jeg tråden, og tar for meg en annen vanlig frykt som kan holde oss tilbake: Frykten for at noen skal stjele idéene våre. For er det egentlig grunn til å være redd for det? Eller ligger den virkelige verdien et helt annet sted?
Følg med!
