Jeg har tidligere skrevet om kulturforskjeller mellom land og verdensdeler – hvordan vi kommuniserer, jobber, forholder oss til tid og bygger relasjoner på vidt forskjellige måter. Men en ting slo meg: Vi snakker ofte om hva som er ulikt, men sjeldnere om hvorfor disse forskjellene oppstår. Hvorfor er amerikanere så flinke til å selge seg selv, mens nordmenn ofte holder seg mer tilbake? Hvorfor er det helt normalt i USA å blåse opp egne prestasjoner, mens vi i Norge helst lar resultatene tale for seg? Svaret ligger i systemene bak kulturen – hvordan arbeidsmarkedet, lovverk og oppvekst former mentaliteten vår.
USA: Konkurranse hele livet
I Norge vokser vi opp i et system der fellesskapet står sterkt. Vi har gratis skolegang, subsidierte studier, sterke arbeidsmiljølover og en velferdsstat som fanger oss opp hvis vi faller. I USA? Vel, der er livet en konstant audition.
- Konkurransekultur fra barnsben av
Allerede tidlig i skolen konkurrerer amerikanske barn, enten det gjelder karakterer, sport eller til og med stavekonkurranser (spelling bees), som er en stor greie der borte – men nærmest fraværende i Norge. De beste elevene får ikke bare anerkjennelse, men også stipender og fordeler som kan gi dem et forsprang videre i livet. Standardiserte tester som SAT og ACT avgjør hvem som slipper gjennom nåløyet til prestisjeuniversiteter – som koster en formue. Foreldre investerer tidlig i privatundervisning for å gi barna en sjanse til å lykkes. Når de starter i arbeidslivet, må de konkurrere videre for å beholde jobben. Det er ingen fallskjerm, ingen NAV, ingen trygge rammer. Du er alene.
- Arbeidsmarkedet er brutalt
USA har at-will employment, som betyr at arbeidsgiveren kan si deg opp når som helst, uten varsel og uten begrunnelse. Mister du jobben, mister du også ofte helseforsikringen, som i stor grad er knyttet til arbeidsgiver. Dette skaper et klima der jobbusikkerhet er en konstant trussel, og det er viktig å fremstå som uunnværlig for å beholde posisjonen sin.
- «Fake it ’til you make it»
Når jobbsikkerhet ikke er garantert, blir det viktigere å se kompetent ut enn å være beskjeden. Amerikansk kultur verdsetter selvsikkerhet og en positiv fremtoning, noe som gjør at folk ofte selger seg selv hardere enn nordmenn ville gjort. I et slikt miljø blir nettverk og relasjoner avgjørende – ikke bare for å få en jobb, men for å beholde den. Å selge seg selv høyt og låne ideer fra andre blir en overlevelsesstrategi, ikke nødvendigvis fordi folk ønsker det, men fordi systemet krever det.
Denne kulturen er selvfølgelig ikke universell, men den er utbredt nok til at den preger både arbeidslivet og hvordan folk presenterer seg selv. I et samfunn der det ikke finnes de samme sikkerhetsnettene som i Norge, blir det viktigere å fremstå som kompetent enn å være beskjeden. Dette betyr ikke at alle amerikanere overselger seg, men at systemet belønner de som gjør det.
Da jeg ansatte en bløffmaker
Jeg fikk selv oppleve dette da jeg ansatte en teknisk ansvarlig på vårt kontor i Connecticut. Han hadde en imponerende CV og var selvsikker i måten han presenterte seg på. Men etter en stund begynte jeg å undre: Hva kan han egentlig?
Han stilte spørsmål om helt elementære ting – ting han burde visst hvis han faktisk hadde gjort det han påsto i CV-en. Til slutt kalte jeg ham inn til et møte før prøvetiden gikk ut. Men før jeg rakk å si noe, spurte han rett ut:
«Er det greit om jeg jobber ut dagen, eller helst ut uka?»
Jeg hadde egentlig sett for meg at han kunne jobbe ut måneden, men setningen hans sier alt om arbeidskulturen i USA. Han visste at når sjefen kaller deg inn til et slikt møte, er det ofte game over. Ingen lange prosesser, ingen forhandlinger – bare en kjapp vurdering av hvordan man best kommer seg videre.
Og det var nettopp det han gjorde. Han visste at slaget var tapt, men i stedet for å vente på dommen, tok han styringen på avslutningen selv. Kanskje var det hans måte å beholde litt kontroll i et system der du alltid må være på tå hev. Kanskje var det en strategi han hadde sett virke før.
Og det var da jeg virkelig begynte å reflektere over hvorfor ting fungerer som de gjør. Hvordan et system der du kan miste jobben på dagen, også former en kultur der du alltid må være klar til å selge deg selv. Hvordan jobbusikkerhet skaper en mentalitet der det ikke bare handler om hva du kan, men om hvordan du får det til å se ut som du kan det.
Norge vs. USA: En helt annen mentalitet
I Norge er det ikke like vanlig å blåse opp sin egen kompetanse på denne måten. Det kan skyldes flere faktorer:
- Sterke arbeidsrettigheter: Vi kan ikke sparkes på dagen, så vi føler ikke det samme presset for å «overbevise» til enhver tid.
- Janteloven (på godt og vondt): Vi liker ikke folk som skryter for mye. Her skal vi trekke hverandre opp, ikke klatre over hverandre.
- Tillitsbasert arbeidsliv: Norske bedrifter forventer at du faktisk kan det du sier, fordi vi har et system bygget på gjensidig tillit.
Selv i Norge ser vi stadig mer av den amerikanske personlig merkevarebygging-mentaliteten. LinkedIn flommer over av folk som «brenner for innovasjon» og «skaper verdier gjennom synergier og dynamiske prosesser» – uten at noen egentlig vet hva de faktisk gjør. For ikke å snakke om hvor kreative folk har blitt med titlene sine.
En jeg kjenner, som er svært aktiv på sosiale medier, hadde plutselig «Digital skaper» som tittel på profilen sin. Hva betyr det? Designer han? Lager han innhold? Bygger han AI? Nei, han er en dritgod selger. Men «selger» høres kanskje for enkelt ut – det mangler den mystiske auraen av innovasjon og kreativitet som en moderne tittel krever, så kanskje var det derfor han valgte «Digital skaper».
Det samme gjelder alle growth hackers, content architects og business alchemists der ute. Mange av dem er i bunn og grunn selgere, markedsførere eller prosjektledere – men i en verden der personlig merkevare er alt, gjelder det å finne en tittel som får deg til å høres ut som en visjonær.
Et annet eksempel er en venninne av meg som jobbet med salg, og søkte på en markedsføringsjobb der hun skrøt seg selv opp i skyene. Men det var ikke før hun først fikk jobben, at hun satte seg ned og lærte seg det hun hadde hevdet å være god på. Fake it ’til you make it, sa hun. Og det funket – ikke bare mestret hun jobben, men hun ble etter hvert så dyktig at tilbudene begynte å strømme inn.
Én ting er sikkert: Hun kunne markedsføring, og kan det enda bedre nå.
Hvorfor det er viktig å forstå hvorfor
For å navigere internasjonalt, enten i business eller livet generelt, står du sterkere om du ikke bare forstår hva folk gjør – men hvorfor de gjør det. Det er lett å følge fastsatte prosedyrer og gjenta det du har lært, men når du virkelig skjønner greia, kan du videreutvikle, forbedre og anvende kunnskapen på langt flere områder enn akkurat det du ble lært opp til.
Ta et eksempel:
Du er i et forretningsmøte med en amerikansk kollega. Han snakker høyt om sine prestasjoner, tar mye plass i samtalen og kan virke selvsentrert. Hvis du kun ser hva han gjør, kan du tolke det som skryt eller mangel på lagspill. Men forstår du hvorfor han gjør det, ser du at han opererer i en kultur der synlighet er avgjørende for suksess – ikke nødvendigvis fordi han ikke verdsetter samarbeid.
Misforståelser oppstår når vi stopper ved hva og hvordan, uten å grave dypere. Når vi forstår hvorfor ting er som de er, kan vi ta bedre valg – enten det handler om hvordan vi jobber, leder eller navigerer i en annen kultur.
Hvorfor er ting som de er?
Dette er nettopp grunnen til at hvorfor er et så viktig spørsmål. For når vi forstår hvorfor, blir vi ikke bare bedre til å tilpasse oss – vi blir bedre til å tenke selv. Jeg har tidligere skrevet om hvorfor hvorfor er et av de viktigste spørsmålene vi kan stille oss. Les mer om det her.
