Det hender ikke ofte at jeg er enig med Donald Trump. Faktisk trodde jeg aldri det skulle skje. Og kanskje har det ikke skjedd nå heller – hvis man ser på motivene. For mine grunner er neppe de samme som hans. Men i dag, da jeg skummet gjennom nyhetene og kom til VG, måtte jeg blunke to ganger og sjekke datoen (det nærmer seg jo første april) – for her sto det svart på hvitt:
«Trump beordrer gjenreising av statuer.»
Og vet du hva? Jeg nikket. Litt motvillig. Litt skeptisk. Men jeg nikket.
Det er egentlig helt bak mål, for dette er jo mannen jeg aldri har vært enig med. Den samme fyren som mener Smithsonian-museene bør renskes for “anti-amerikansk ideologi”, og at visepresident Vance skal inn og rydde opp i… vel, alt som utfordrer hans verdensbilde. Og joda – hele greia lukter kulturkrig og kontrollbehov lang vei.
Vi lærer ikke av historien ved å rive den ned
Jeg støtter av hele mitt hjerte tanken om å få statuer tilbake. Ikke fordi jeg vil glorifisere sørstatsgeneraler eller glemme historiske feilgrep, men fordi jeg vil huske. Fordi jeg mener det er farligere å late som om historien ikke har skjedd, enn å erkjenne den og lære av den.
Dette skrev jeg faktisk om, i en oppfølger til søndagens artikkel, der jeg tok utgangspunkt i at vi i dag ser ut til å bruke altfor mye energi på ting vi ikke har noe med – og at vi ofte reagerer mer på andres vegne enn på egne. Midt i det resonnementet skrev jeg: “Ta statuer, for eksempel. Ja, kanskje hadde mannen på sokkelen slaver. Det er ikke greit. Men er løsningen virkelig å rive statuen og late som om historien aldri skjedde?” Poenget var enkelt: Historien forsvinner ikke fordi vi fjerner sporene. Vi mister bare muligheten til å lære av den.
Jeg innrømmer at jeg var på nippet til å bli religiøs da jeg våknet opp til en presidentordre om akkurat det jeg hadde sittet og kladdet på kvelden før. For akkurat der – som sendt fra universet – smeller Trump inn med en presidentordre om det stikk motsatte av hva man vanligvis ville forventet fra ham.
Nå skal det sies at vi neppe har samme motivasjon. Jeg vil at statuene skal stå – med forklaringer. Med historisk kontekst. Med alt det rotete og vanskelige som gjør historien til et sted vi lærer av, ikke glemmer. Han vil… vel, han vil helst sensurere det han kaller “anti-amerikansk ideologi” og bare vise frem det som glitrer i rødt, hvitt og blått.
Men vet du hva? Akkurat her gir jeg blaffen i motivasjonen.
Når det viktigste blir hvem som får æren
Ofte, både i politikken og i arbeidslivet, virker det som det er viktigere å diskutere hvem som kom opp med ideen, enn hva vi faktisk har oppnådd sammen. Spesielt i politikken ser vi gang på gang at taletiden brukes til å poengtere hvem som foreslo noe først, i stedet for å glede seg over at noen faktisk fikk det gjennom. Hvis man virkelig jobber for landet, og ikke bare for partiet sitt, burde jo det være en perfekt anledning til å klappe, nikke og gå videre til neste sak.
Det samme gjelder i arbeidslivet. Noen får æren for andres innsats, og idéer sirkulerer med nye navn på. Det er selvfølgelig et problem når vi ikke anerkjenner kilden, men hvis du er kilden, så trøst deg med at det sier mer om den andre enn det gjør om deg. Vil du sette navnet ditt litt tydeligere i margen? Da er møtereferatet en gullgruve den dagen historien skal skrives.
Poenget er det samme, enten vi snakker om politikk, arbeidsliv, eller historien: Det er ikke alltid hvem som tok initiativet eller hvorfor som betyr mest, men hva vi faktisk oppnår.
Og hvis resultatet denne gangen er at vi får tilbake statuer, forhåpentligvis etter hvert med historiske forklaringer, og gjerne et nytt kapittel som sier: “Denne ble fjernet under kulturdebatten etter 2020, men senere gjenreist for å bevare helheten i historien.” – da er det greit for meg.
Vi trenger ikke blankpolert historie. Vi trenger helhetlig historie. Som professor Chandra Manning sier til Washington Post:
“Det å angripe ideen om å fortelle hele historien som en ideologisk trussel, vitner om en forbløffende skjør usikkerhet rundt nasjonens fortid.”
Nettopp. Å fortelle hele historien – både det stygge og det vakre, gjør ikke en nasjon svak. Det gjør den moden. Så ja, jeg er enig i utfallet. Ikke i motivasjonen. Men noen ganger her i livet ender vi opp på samme sted, selv om vi kom dit av helt forskjellige grunner.
Har vi fjernet statuer i Norge?
Selv om Norge ikke har sett samme omfattende fjerning av statuer som i USA, har vi heller ikke vært helt uberørt av debatten. Her er noen eksempler:
- Ludvig Holberg-statuen i Bergen
I 2020 ble det foreslått å flytte statuen, fordi Holberg hadde eierandeler i slaveskip. Forslaget møtte stor motstand – statuen står fortsatt, men debatten lever. - Winston Churchill-statuen i Oslo
Har vært gjenstand for kritikk på grunn av Churchills syn på kolonialisme og rase. Ingen konkrete tiltak, men temaet har blitt løftet. - Navnedebatter
Flere byer har diskutert navn på gater og plasser med koblinger til kolonitid eller undertrykking, blant annet av samer og minoriteter. - Samuel J. Balto-minneplate
Kritikk i 2021 førte til at en minneplate med nedsettende omtale av inuitter ble endret, ikke fjernet. - Knut Hamsun-debatten
Gjentatte diskusjoner om hvorvidt man kan hylle Hamsun som forfatter til tross for hans støtte til Hitler. Statuen står, og Hamsun-senteret på Hamarøy består.
Ikke alle fortjener en ny sokkel
Jeg vet det er mange som er mot å få statuene tilbake. Til og med historikere. Utrolig nok. Noen mener at å gjenreise dem er et skritt bakover – at det glorifiserer feil verdier. Jeg mener det motsatte: At vi trenger dem nettopp fordi de ikke er perfekte.
Når det er sagt, ikke alle statuer fortjener en ny sokkel. Når diktatorer reiser svære monumenter av seg selv for å sementere makt og frykt, er det helt naturlig at disse rives når folket endelig får puste. Historien deres lever videre likevel – ofte sterkere enn før.
Men de mindre statuene. De uperfekte. De som ble reist fordi noen en gang mente de fortjente en plass i historien – de bør få stå. Ikke som helgener på sokkel, men som påminnelser. Som dokumentasjon. Som fysiske spor av den historien vi må snakke om.
For historien blir ikke bedre av å skjules. Den blir bedre av å forklares.
Kanskje er det på tide å skrive neste kapittel – ikke med meisel og marmor, men med plakater, QR-koder og ærlige ord. Ikke bare om hva de gjorde da, men også om hvorfor statuen ble fjernet, og hvorfor den ble satt opp igjen. Historien slutter jo ikke i 1865. Den slutter ikke i 2020 heller.
Søndag publiserer jeg artikkelen «Gi litt mer faen – på den sunne måten», og senere kommer oppfølgeren «Når krenkelse blir konkurranse». Men i dag? I dag fikk noen av statuene sitt øyeblikk.
Ironisk nok – takket være en mann jeg aldri trodde jeg skulle nikke til.
Sånn kan det gå. Historien tar noen rare svinger – og av og til er det best å bare følge med og ta notater.
