Follobanen kostet ikke 36,9 milliarder. Den kostet kanskje maks 20

Jeg skriver ofte om å se helheten – om å forstå sammenhenger mellom ting som ved første øyekast kan virke helt urelatert. Jeg har delt noen eksempler på dette tidligere, men jeg føler ikke alltid at budskapet treffer. Det treffer gjerne de som allerede tenker i samme baner, mens resten ofte faller av underveis.

Så da jeg skrev denne artikkelen, slo det meg at den kunne være den perfekte følgesvenn til en annen tekst jeg allerede hadde lagt til publisering – om å se sammenhenger på tvers av fagfelt og erfaringer. Derfor valgte jeg å slippe dem samtidig. For selv om temaene virker ulike, handler begge egentlig om det samme: Å løfte blikket. Se helheten. Og forstå at verdien ofte ligger i det som ikke synes med én gang.

En tanke som vokser

Denne tankegangen – det å se helheten – er noe jeg mener er helt avgjørende, særlig hvis du skal drive et selskap og skape vekst. Jeg har tenkt mye på dette det siste året. Først da jeg fryktet at Trump kom til å bli president. Ikke fordi jeg ikke trodde han hadde gode planer for landet sitt, men fordi jeg fryktet akkurat det som nå skjer: at han ikke ser helheten. Hvordan flytting av en knappenål på et kontor i USA kan få ringvirkninger for hele verden. Også for USA selv.

Når jeg får idéer og tanker, har jeg innsett at jeg ofte tenker så stort at folk faller av lasset. De ser ikke helhetsbildet av det jeg prøver å formidle. Og det handler ikke bare om perspektiv – det handler også om formidling. Jeg klarer rett og slett ikke alltid å forklare sammenhengene på en måte som lander hos alle.

Litt som når enkelte politikere snakker om noe og blir avbrutt med “hold deg til saken” – uten å få forklart at jo, dette har faktisk med saken å gjøre. Bare litt lengre borte.

Så hvordan formidler man egentlig dette behovet for å se helheten på en måte folk faktisk forstår? Jeg kom på et eksempel som mange kjenner til, men få kanskje har sett fra denne vinkelen.

Den hardt utskjelte Follobanen

Prosjektet kjente økonomer har kalt tidenes sløseprosjekt. 36,9 milliarder kroner – for å kutte en reisetid fra 22 minutter til 11 minutter mellom Oslo og Ski. Var det verd det? NEI, hvis du sier at vi brukte 36,9 milliarder på å spare 11 minutter. Men så enkelt er det ikke. Her kommer hele regnestykket.

Men la meg være tydelig: Dette handler ikke om å forsvare Follobanen. Det handler om å vise hva som skjer når vi faktisk tar oss tid til å se sammenhengen. Dette er ikke en artikkel om tog – det er en artikkel om perspektiv. Og det gjelder like mye for ledere, politikere og samfunnsdebattanter som for prosjektøkonomer. Tallene jeg bruker er derfor kun et eksempel – ment for å illustrere en tankegang. De må ikke tolkes som en fasit.

Dette gjelder hjemme også: Det er ofte billigere å vedlikeholde enn å kjøpe nytt, men det er lett å glemme når vi bare ser prislappen her og nå. Det gjelder også i selskaper: Når noen foreslår å ansette en støtteperson eller investere i et nytt system, blir det ofte avvist fordi det koster. Men hva koster det å ikke gjøre det? Tapte timer? Lavere motivasjon? Mer frustrasjon? Dårligere kundeservice?

Den egentlige prisen – når du ser helheten

Follobanen er det største samferdselsprosjektet i Norge noensinne, med en totalkostnad på 36,9 milliarder kroner. I media og kommentarfelt omtales den som bortkastet luksus – en pendlergave til folk fra Ski. Men hva om vi slutter å se på dette som et «togprosjekt», og i stedet ser på det som det det faktisk var: et massivt samfunnsprosjekt som skapte tusenvis av arbeidsplasser, skatteinntekter og økonomisk aktivitet i over et tiår?

Hva kostet det – og hva kom tilbake?

• Totalkostnad: 36,9 milliarder kroner.
• Byggetid: Ca. 7 år (2015–2022).
• Arbeidstimer: Estimert 18 millioner timer – tilsvarer rundt 10 000 årsverk.
• Antall involverte: Over 2 000 personer direkte, + underleverandører og støttefunksjoner.

1. Lønn og inntektsskatt

Gjennomsnittlig årslønn i anleggsbransjen er rundt 600 000 kr. Med 10 000 årsverk utbetales det totalt rundt 6 milliarder i lønn. Med et gjennomsnittlig skattetrykk (inntektsskatt + trygdeavgift) på 25 %, betyr det at staten fikk inn ca. 1,5 milliarder kroner i inntektsskatt.

2. Arbeidsgiveravgift

I tillegg kommer arbeidsgiveravgift på 14,1 %, som arbeidsgiverne betaler i tillegg til lønn. Det gir ytterligere 850 millioner kroner til staten.

3. Merverdiavgift (moms)

Et prosjekt som dette krever enorme mengder betong, stål, maskiner, teknologi og tjenester. Mye av dette er momspliktig. Hvis vi konservativt anslår at 28–30 milliarder av totalkostnaden gikk til kjøp av varer og tjenester med 25 % moms, snakker vi om ca. 7 milliarder kroner i momsinntekter til staten.

Så tenker du, aha!!!, der har han feil. For man får jo momsen tilbake. Normalt får bedrifter tilbake momsen de betaler, fordi moms egentlig er en forbruksavgift ment for sluttbrukeren – altså deg og meg. Når en entreprenør kjøper betong, maskiner eller tjenester til et byggeprosjekt, legger leverandøren på 25 % moms, men denne summen får entreprenøren tilbake fra staten gjennom fradragsordningen.

Men i Follobanen-prosjektet er det annerledes. Her er det staten selv, gjennom Bane NOR, som er sluttbruker. Det betyr at de ikke har rett på fradrag for momsen, og må betale denne på lik linje med en hvilken som helst annen kunde uten fradragsrett. Det gjelder i store deler av offentlig sektor – både kommunale bygg, skoler, veier og jernbaneprosjekter.

Så selv om entreprenørene og leverandørene fikk fradrag for sin innkjøpsmoms, ble milliarder i moms fra sluttregningene likevel betalt av staten selv – og gikk rett inn igjen i statskassa. Det er derfor vi med god grunn kan regne med momsen som en del av skatte- og avgiftsinntektene fra prosjektet.

Med andre ord: Staten betalte til seg selv. Og selv om det høres komisk ut, betyr det faktisk at momsinntektene fra Follobanen er reelle penger tilbake til fellesskapet.

4. Selskapsskatt og øvrige avgifter

Leverandører og entreprenører som hadde overskudd, betalte i tillegg selskapsskatt på 22 %. Selv om ikke alle selskap var norske, og noen gikk med tap, er det realistisk å anslå ca. 500 millioner kroner i samlet selskapsskatt.

Tallene, svart på hvitt:

Penger forsvinner ikke – de sirkulerer

Når vi snakker om store offentlige investeringer, glemmer vi ofte én ting: pengene forsvinner jo ikke. De sirkulerer. De skaper aktivitet, jobber, inntekter og nye verdier. Av de 36,9 milliardene som ble brukt på Follobanen, kom nesten 10 milliarder rett tilbake til staten – før banen i det hele tatt ble åpnet.

Follobanen har allerede:

• Bedret kapasiteten og punktligheten på Østfoldbanen
• Redusert belastningen på eksisterende spor
• Økt verdien på eiendom og infrastruktur i Follo-regionen
• Skapt muligheter for grønn vekst og flere arbeidsplasser i pendleravstand fra Oslo

Holdt de seg egentlig til budsjett?

Et annet poeng som ofte forsvinner i debatten, er hvordan kostnadsrammer og budsjett blir framstilt. Det kan virke som prosjektet sprakk med over 10 milliarder kroner, men gjorde det egentlig det?

Allerede i 2012 lå det første anslaget på 23,4 milliarder kroner, men det var i 2012-kroner. Da prosjektet gikk gjennom ekstern kvalitetssikring i 2014 (KS2), ble det oppjustert til 26 milliarder kroner, justert til 2014-prisnivå.

Når vi vet at byggeperioden strakte seg over ti år, med prisvekst på både materialer og arbeidskraft, internasjonale leveranseutfordringer og pandemi, er det faktisk ikke spesielt dramatisk at sluttkostnaden landet på 36,8 milliarder kroner i 2022-kroner.

Ser vi på tallene, tilsvarer dette omtrent det man kunne forvente gitt inflasjonen og kompleksiteten. Og hvis vi samtidig trekker fra nesten 10 milliarder i skatteinntekter og avgifter som prosjektet genererte underveis, blir bildet enda tydeligere:

Follobanen holdt seg faktisk til budsjett – når vi ser på helheten.

Så var det verdt det?

Hvis du fortsatt tenker at dette bare var et «11-minutters prosjekt», har du kanskje bare sett på overskriften, og ikke på innholdet. Noen investeringer er vanskelig å forsvare hvis man bare teller minutter eller kilometer. Også dette. Men de blir langt mer fornuftige når man ser på verdiene de skaper, arbeidsplassene de gir, og ringvirkningene de setter i gang.

Det er det jeg mener med å se helheten. Ikke bare prisen. Ikke bare problemet. Men sammenhengen.

Og hvis du nå tenker at 27 milliarder fortsatt høres mye ut – vel, da har jeg en liten bonus. For jeg har ikke tatt med:

• Momsen de ansatte betalte når de brukte lønna si på mat, klær, strøm og mobilabonnement.
• Hva det ville kostet samfunnet om mange av de samme menneskene ikke hadde hatt jobb i byggeperioden.
• De enorme verdiene i innkjøp som måtte gjøres for å få jobben gjort: verktøy, maskiner, anleggsmateriell, programvare og teknologiløsninger – mye fra norske bedrifter.
• Og jeg har heller ikke regnet på verdien av eiendomsutvikling, boligutbygging og vekst i Follo-regionen, som nå er enda tettere koblet på Oslo enn før. Dette bidrar ikke bare til lokal verdiskaping, men også til å lette presset på boligmarkedet i hovedstaden – fordi flere kan bo utenfor byen og likevel pendle effektivt til jobb.

Dette kan vel raskt anslås til å gi 5-6 milliarder til tilbake til staten, og dermed redusert den reelle kostnaden betraktelig før vi i det hele tatt begynner å snakke om fremtiden. Det koster å bygge fremtid. Men noen ganger lønner det seg mer enn du tror, bare du tar deg tid til å se hele bildet.

Men… var det verdt det? Vet du, jeg aner faktisk ikke. Og det er egentlig heller ikke poenget. Poenget er at Follobanen ikke kostet 36,9 milliarder når du ser helheten.

Gjelder også ellers i arbeidslivet

Når du vurderer et nytt system, en ny ansatt, et støtteapparat eller en endring i organisasjonen, må du se lenger enn bare neste kvartal. Hvis du kun fokuserer på kostnaden i dag, og ikke verdien over tid, risikerer du å kutte akkurat det som kunne gitt deg størst avkastning.

Vi ser allerede eksempler på bedrifter som angrer på at de lot den lojale medarbeideren gå, i jakten på effektivisering gjennom kunstig intelligens. Jeg skal være forsiktig med å slå fast noe bastant, men det sies at flere selskaper har gått for raskt frem – og senere innsett at AI ikke fullt ut kunne erstatte den menneskelige innsikten. Problemet er bare at den ansatte som hadde ti års historikk og kjente selskapet ut og inn, er borte. Og den nye som eventuelt blir ansatt, starter med blanke ark. Effektivitet er viktig. Men sammenheng og erfaring er vanskelig å kjøpe tilbake.

TCO (Total Cost of Ownership) og ROI (Return on Investment) handler ikke bare om tall. De handler om sammenhenger. Om å forstå at en liten investering i dag, kan gi store besparelser – og bedre arbeidsflyt, mer trivsel og sterkere resultater, om ikke i morgen, så til neste år eller året deretter.

Å se det store bildet, helheten, er ikke naivt. Det er strategisk.

Les også: Hvorfor sykepleiere sees som omsorgspersoner, mens supportmedarbeidere bare regnes som funksjoner – selv om begge hjelper mennesker.

Kilder og bakgrunnstall

Tall og beregninger i denne artikkelen er i stor grad basert på offentlige kilder, kombinert med konservative anslag og gjennomsnittstall. Regnestykkene er ment å gi et mer helhetlig bilde av de faktiske samfunnseffektene – ikke en revisorgodkjent oppstilling. Så jeg kan fort bomme på en milliard her og der… noe som for øvrig er helt i tråd med hvordan vi er vant til at staten også gjør det. Hehehe. Men poenget står like sterkt likevel.

Kilder:

• Bane NOR: Follobaneprosjektet – fakta og historikk
• Bygg.no: Rapport om Follobanen – slik forklares milliardsprekken
• Statistisk sentralbyrå (SSB): Lønnsstatistikk for bygg- og anleggsbransjen
• Skatteetaten.no: Satser for inntektsskatt, arbeidsgiveravgift og merverdiavgift
• Bane NOR. Evaluering av follobaneprosjektet (.pdf)

Øvrige økonomiske estimater er basert på vanlige satser for inntektsbeskatning, arbeidsgiveravgift og forbruksmønstre i Norge, samt beregninger utført med hjelp av ChatGPT.