Jeg satte meg ned for å skrive en artikkel om kvinnedagen til kvinnedagen, og endte opp med en tørr gjennomgang av historien bak den. Og det var da jeg begynte å lure på om jeg virkelig ikke hadde noen meninger om denne dagen? Det er jo ikke det at jeg ikke bryr meg, men kanskje heller at jeg alltid har tatt likestilling som en selvfølge. Selvfølgelig skal kvinner kunne ta utdanning, få lederstillinger, tjene det samme som menn og ha like mye innflytelse i samfunnet. Jeg har aldri opplevd noe annet – og kanskje nettopp derfor har jeg heller aldri reflektert så mye over det.
Men så slo det meg: Det er jo nettopp derfor jeg burde reflektere litt over det – og skrive denne artikkelen. Så jeg satte meg ned og startet på nytt. For er jeg ikke selv et bevis på hvorfor vi fortsatt trenger denne dagen? For sier det ikke alt, hvis jeg tar likestilling for gitt og ikke hadde annet å skrive om enn opphavet til dagen? Og med det som skjer på andre siden av dammen, virker det som kvinnedagen er viktigere enn på lenge.
Kvinner i ledelse: Er vi egentlig så langt bak – eller er dette naturlig?
Vi vet at selskaper med kjønnsbalanse presterer bedre. At mangfold gir bedre beslutninger. At kompetanse ikke har kjønn. Så hvorfor er det fortsatt flest menn på toppen?
Noen hevder at kvinner sjeldnere søker lederstillinger, at de ikke vil ta plass. Men er det så enkelt? Forskning viser at kvinner vurderes strengere i ansettelsesprosesser, må bevise seg mer og sjeldnere tilgis feil. Menn har også oftere tilgang til uformelle nettverk der avgjørelser tas.
Samtidig er det verdt å spørre: Må vi nødvendigvis ha en helt lik kjønnsfordeling i ledelse?
Kvinner dominerer høyere utdanning, men velger oftere helse, omsorg og undervisning, mens menn trekkes mot teknologi, industri og ledelse. Dette handler ikke bare om samfunnets forventninger – forskning peker på at kvinner i snitt har sterkere empatiske ferdigheter, mens menn er mer risikovillige og resultatorienterte. Evolusjonært gir dette mening: Menn har tradisjonelt konkurrert om status, mens kvinner har hatt større ansvar for sosiale bånd og omsorg.
Betyr dette at vi ikke skal jobbe for flere kvinnelige ledere? Nei. Men det handler om balanse: Fjerne barrierer uten å overse at menn og kvinner kan ha ulike karrierepreferanser.
For så lenge alle har reelle muligheter og vurderes basert på kompetanse – er det ikke nettopp dét som er likestilling?
Men skal jeg være helt ærlig, skulle jeg gjerne hatt tilgang til noen av de kvinnelige nettverkene – som de for gründere. Det virker som en enklere vei enn de åpne nettverkene for alle.
Kvotering: Rettferdighet eller kunstig løsning?
Kvotering. Bare ordet får noen til å se rødt og andre til å nikke.
Skal vi virkelig presse frem kvinnelige ledere gjennom lovverk, eller bør det skje naturlig? Mange misliker kvotering – ikke fordi de er imot likestilling, men fordi de mener jobber skal tildeles basert på kompetanse, ikke kjønn. De frykter at kvotering gir kvinner roller fordi de er kvinner, ikke fordi de er best kvalifisert.
I en perfekt verden ville vi ikke trengt kvotering. Men vi lever ikke i en perfekt verden. Nettverk, kultur og strukturer har i århundrer favorisert menn i lederroller. Menn har fortsatt lettere tilgang til de uformelle kanalene der beslutninger tas. Når dette allerede gir menn et fortrinn, er kvotering en urettferdig fordel – eller et nødvendig tiltak for å jevne ut en konkurranse som aldri har vært helt rettferdig i utgangspunktet?
Hvor går grensen? Skal kvotering være et midlertidig virkemiddel for å bryte gamle mønstre, eller er vi på vei mot et system der kjønn veier tyngre enn kvalifikasjoner? Og hvor langt er vi villige til å strekke oss? Vi har tross alt allerede sett eksempler på folk som skifter kjønn for å utnytte systemet – som da en student endret juridisk kjønn for å sikre seg studieplass på NTNU.
Kvinnedagen handler ikke bare om kvinner – det er en kamp for alle
Dette er kanskje det viktigste poenget: Det handler ikke om at kvinner skal «vinne over menn» eller få spesialbehandling, men om at ingen skal holdes tilbake på grunn av kjønn. Likestilling er ikke bare en kamp for kvinner – det er en kamp for samfunnet.
Men likestilling er ingen selvfølge. Tvert imot ser vi den bli svekket akkurat nå.
En av verdens stormakter reverserer rettigheter vi trodde var sikre. Kvinners rett til å bestemme over egen kropp innskrenkes, lover fra 1800-tallet brukes for å begrense abort, og kjønnstradisjoner blir et argument for å trekke kvinner ut av maktposisjoner. Dette skjer ikke i et avsidesliggende diktatur – det skjer i USA.
Likestilling er ingen garanti. Den er ikke en naturlov. Den er et valg vi må ta, igjen og igjen.
- Menn bør ikke latterliggjøres for å ta pappaperm eller velge omsorgsyrker.
- Kvinner bør ikke måtte bevise seg ekstra for å få en lederstilling.
- Ingen skal tjene mindre enn en kollega av motsatt kjønn for samme jobb.
- Ingen skal måtte trekke seg tilbake fordi «sånn har det alltid vært.»
- Ingen samfunn bør akseptere at kvinners rettigheter fjernes etter politisk eller religiøst innfall.
Kvinnedagen handler ikke bare om fremgang. Den handler om å være på vakt.
Historien viser at når vi slutter å kjempe for likestilling, går den bakover.
Så nei, kvinnedagen handler ikke om at kvinner skal ha mer enn menn. Den handler om at ingen skal ha færre muligheter – og om å passe på at vi ikke mister de vi allerede har.om at ingen skal ha mindre muligheter på grunn av noe så tilfeldig som hvilket kjønn de ble født med.
Er vi i mål? Nei. Er vi nærmere? Ja.
Har vi oppnådd full likestilling? Nei. Men vi har kommet langt. Vi har lover som beskytter kvinners rettigheter. Vi har kvinnelige toppledere, statsministre og gründere. Men vi har også et lønnsgap, et arbeidsmarked som fortsatt favoriserer menn og kvinner som utsettes for vold, trakassering og diskriminering – også i land hvor likestilling «er en selvfølge.»
Og så har du sånne som meg, som starter med å skrive at jeg ikke har sterke meninger om kvinnedagen, men som oppdager at jeg visst har det likevel. Kanskje er det akkurat det kvinnedagen bør handle om – å stoppe opp og reflektere, heller enn å slenge ut et automatisk «Gratulerer med dagen!» og gå videre.
Kvinnedagen er ikke lengre bare en kamp for rettigheter – den er en påminnelse om historien bak det vi tar for gitt. Uten tidligere generasjoners kamp ville vi kanskje ikke hatt de mulighetene vi ser på som selvfølgelige. Og hvis historien har lært oss noe, er det at rettigheter ikke er skrevet i stein. Det vi trodde var sikret, kan rulles tilbake – som vi ser i USA akkurat nå, hvor lover fra 1800-tallet plutselig brukes for å begrense kvinners frihet i 2025.
Derfor trenger vi fortsatt denne dagen.
For vi må fortsette å bry oss. Hvis ikke, stopper fremgangen opp. Og det hadde vært en skikkelig nedtur.
Men litt upassende humor har vi vel likevel, eller?
