Dette er en ekstra lang søndagsartikkel – en personlig historie som kanskje også handler om deg. Om valgene vi står overfor, og styrken det krever å lytte til det vi allerede vet innerst inne. Det er fortellingen om hvorfor jeg takket nei til trygghet og heller valgte håp. Om hva som skjer når vi følger magefølelsen, selv uten garantier. Underveis deler jeg erfaringer og refleksjoner som kanskje kan gi gjenklang – enten du står i et veivalg, kjenner på uro, eller bare trenger et lite dytt for å stole mer på deg selv.
Noen ganger vet vi svaret lenge før vi tør å si det høyt
Av og til vet vi svaret lenge før vi setter ord på det. Andre ganger prøver vi å overbevise oss selv om at det fornuftige valget er det riktige, selv om noe inni oss protesterer stille.
Det er ikke så rart. Mennesket er skrudd sammen for å søke trygghet. Når hjertet og hodet trekker i hver sin retning, kan det oppstå en indre uro – det vi kaller kognitiv dissonans. For å slippe ubehaget, rasjonaliserer vi oss ofte bort fra intuisjonen. Vi forteller oss selv at det logiske er riktig. At trygghet trumfer tvil.
Men magefølelsen vår kommer ikke fra intet. Den er formet av erfaringer, mønstre og verdier som sitter dypere enn ordene, men som kroppen vår kjenner igjen.
Å lytte til den følelsen kan virke risikabelt. Det betyr å slippe taket i det trygge uten å vite hva som venter. Nettopp derfor krever det mot. Jeg befant meg nylig midt i et slikt valg. Og denne gangen valgte jeg å stole på det jeg kjente var sant.
Les også artikkelen: Erfaring vs. psykologi: To sider av samme sak?
Når livet tvinger deg til å stoppe opp
De siste årene har vært alt annet enn rette linjer. Da jeg plutselig mistet moren min, min nærmeste støttespiller og beste venn, ble det et vendepunkt som gjorde noe med hele fundamentet mitt. Vi hadde et nært forhold, og det føltes som om en del av grunnmuren i meg forsvant. Men det ble også starten på en ny reise, der jeg måtte finne ut hva jeg virkelig ville videre.
Samtidig kjente jeg på forventningene om å “komme i gang”, fylle CV-hull og prestere. Men i stedet for å kunne ta den tiden jeg trengte til å sørge og justere kursen, ble jeg kastet rett inn i praktiske utfordringer og ytre krav.
Et råd jeg fikk underveis – om å kanskje flytte nordover for å være med “likesinnede” – festet seg i meg. Ikke fordi det var feil ment, men fordi det traff en sårbarhet. En følelse av ikke å passe inn. Men i stedet for å la det definere meg, brukte jeg det som drivkraft for å stille det viktigste spørsmålet: Hva slags omgivelser får meg til å blomstre?
Jeg fant ikke svaret i systemer eller skjemaer – jeg fant det gjennom ærlig refleksjon, og ikke minst gjennom skriving. Bloggen har blitt et sted hvor jeg kan sortere tankene mine, få oversikt, og gjenoppdage hva som gir meg energi. Her har jeg gradvis bygget en ny forståelse av både meg selv og det jeg ønsker å bidra med.
Nå som jeg igjen begynner å kjenne meg stødigere, handler det ikke lenger om å finne en løsning for enhver pris. Det handler om å velge med omtanke – og om å leve godt, ikke bare “komme meg videre”.
«Det folk angrer mest på når de ligger på dødsleiet, er ikke det de gjorde – men det de ikke turte å gjøre.» – Basert på funn fra flere studier om livsvalg og anger
Hull i CV-en betyr ikke at jeg har stått stille
Der noen ser et hull, ser jeg en verdifull mellomfase. En periode fylt med refleksjon, utvikling og personlig vekst, blant annet gjennom bloggen min, som har vært et sted for læring, formidling og strukturert ettertanke.
Når du ser på CV-en min, får du kanskje øye på et opphold. Snakker du med meg, får du innsikt i reisen bak, og alt det har gitt meg.
Og ja, det kan hende dette “hullet” blir litt større før det fylles. Men det gjør meg også bedre rustet når jeg først går inn i noe nytt. Da vil jeg gjøre det med tydelighet, trygghet og ekte motivasjon både for eventuelle arbeidsgivers skyld og min egen.
Jeg bruker tid, fordi jeg ønsker å bidra med hele meg. Jeg vet hva jeg har å gi, og hva som gir meg energi. Jeg er ikke ute etter å fylle et tomrom, men noe som gir mening. Og om noen velger å sile meg ut på grunn av alder eller et hull i CV-en, så er det helt greit. Da var det kanskje ikke riktig match. For jeg vet at jeg har brukt denne tiden godt til å utvikle meg både faglig og menneskelig.
Les også artikkelen Hull i CV-en – en byrde eller en læringsmulighet?
Et jobbtilbud jeg «burde» ha sagt ja til
Etter en periode uten fast jobb fikk jeg et tilbud som på papiret virket som en gavepakke. Jobben kom via en bekjent, samtalen var god, og tilbudet konkret: en trygg stilling som selger, med solide produkter, hyggelige folk og klare rammer. Alt så riktig ut – men noe i meg var ikke overbevist.
Gjennom dialogen ble det tydelig at selskapet ønsket forutsigbarhet. De hadde blitt brent tidligere og trengte trygghet. Det forstår jeg fullt ut. Samtidig stilte jeg meg spørsmålet: Er det akkurat det jeg kan tilby dem nå – og vil det også være riktig for meg?
Kanskje ville jeg blitt værende lenge. Kanskje ikke. Men fordi jeg ikke kunne svare ærlig og helhjertet på det spørsmålet, valgte jeg å takke nei. For meg handler det om respekt for arbeidsgiverens behov og for min egen integritet.
Jeg er ikke kresen. Jeg er bare bevisst. Bevisst på hva jeg trenger for å fungere godt og skape verdi. Jeg er ikke bare en selger – jeg er en problemløser med bred erfaring og sterk gjennomføringsevne. Jeg trives best når jeg får bruke både det strategiske blikket og det praktiske engasjementet mitt. Det gjør at jeg raskt kjenner når noe ikke passer – og hvorfor.
Da vi snakket om service og relasjonsbygging, fortalte jeg hvor viktig det er for meg å levere det lille ekstra – spesielt overfor forhandlere og partnere. Men her ønsket man en annen filosofi, med mer effektivisering og henvisning videre til produsenter. Det kan fungere godt for mange. Men for meg ville det fjernet mye av kjernen i det jeg brenner for: relasjonen.
Jeg vet av erfaring at det er nettopp gjennom det lille ekstra man bygger tillit. Når man følger opp uten å måtte, og strekker seg litt lenger, gjør det en forskjell – spesielt i en distributørrolle, der det er relasjonen, ikke produktet, som skaper verdi.
I tillegg forstod jeg at jobben innebar mye kontortid og lite mulighet til å være ute hos partnere. For meg er det å være til stede der det skjer – i møte med folk, i virkeligheten – noe av det mest givende og verdiskapende jeg kan gjøre.
Og selv om jeg vet jeg er en svært god selger, så er det ikke salg som definerer meg. Jeg er en utvikler. En motivator. En idéskaper og en problemløser. Jeg får energi av å forbedre, forenkle, bygge relasjoner og tenke nytt. Ikke bare nå mål – men gjøre reisen meningsfull.
Til slutt innså jeg at det ikke var jobben som var feil – men at den ikke ga rom for alt det som får meg til å blomstre. Jeg ønsker frihet til å bidra, påvirke og bruke hele meg. Og når det mangler, kjenner jeg det raskt.
Når både hodet og magen snakker – samtidig
Jeg trodde lenge at magefølelsen sa én ting, og hodet noe annet. Men sannheten er: Jeg vet ikke lenger hvem som sier hva.
Det er to stemmer i meg som snakker samtidig. Den ene sier: «Dette er en trygg vei videre», og den andre hvisker: «Men er det dette du vil bruke livet ditt på?» Kanskje handlet det ikke om hodet mot magen i det hele tatt, men om frykt mot håp.
Kanskje var det ikke et tydelig svar fordi dette ikke var et tydelig valg. Kanskje handlet det mer om mot, om å tørre å kjenne etter når ingen av stemmene ropte høyt nok.
Men én ting visste jeg med sikkerhet:
Hvis dette virkelig var riktig for meg, hadde jeg ikke vært i tvil.
Da hadde kroppen sagt «kjør», uten at jeg måtte veie for og imot.
Tid til frihet og muligheter
Som en del av min personlige strategi har jeg valgt å gjøre noen økonomiske grep som gir meg mer frihet og fleksibilitet til å fokusere på det som virkelig føles riktig for meg. Dette er ikke en beslutning basert på hastverk, men et målrettet valg om å skape rom for nye muligheter og vekst.
Jeg ønsker å skape tid og plass for det som er viktigst for meg akkurat nå – uten å være bundet av forpliktelser som ikke gir meg verdi. For meg handler det om å ta kontroll over min egen tid og ressurser, slik at jeg kan jobbe med de prosjektene og ideene som gir meg energi, og samtidig få den nødvendige friheten til å navigere usikkerheten i det som kommer.
Når du tør å si nei, kan nye dører åpne seg
Bare timer etter at jeg hadde takket nei til jobbtilbudet, skjedde noe jeg ikke kunne forutsett. I et tilfeldig møte ble jeg spurt om jeg kunne være interessert i å lede et helt annet prosjekt – og denne gangen traff det en nerve. Det handlet ikke bare om en jobb. Det handlet om en mulighet til å bruke hele mitt tverrfaglige erfaringsgrunnlag på noe jeg brenner for.
Her var det ingen ferdig retning – bare muligheten til å skape en. Å bygge noe fra grunnen av, etablere en identitet, forme en merkevare og sette retning. Jeg fikk bruke både erfaringen min og den skapergleden som har fulgt meg hele livet.
Siden da har jeg jobbet med dette prosjektet parallelt med egne idéer og andre oppdrag, samtidig som jeg har gjort praktiske grep, som å klargjøre leiligheten for salg og forberede meg på det som kommer. Det er mye å stå i, men det føles riktig.
Flere har spurt hvorfor jeg ikke bare tar en midlertidig jobb i mellomtiden. Og tro meg – jeg har prøvd. Jeg har søkt på enkle stillinger, men blir ofte vurdert som overkvalifisert, eller så uteblir svarene helt. Men det viktigste er kanskje dette: Jeg klarer ikke å gjøre noe halvveis.
Når jeg går inn i noe, gjør jeg det med hele meg. Jeg engasjerer meg, bygger relasjoner, leter etter forbedringer og investerer tid og tanke – også utenfor arbeidstiden. Derfor vet jeg at om jeg hadde takket ja til noe som ikke føltes riktig, ville det kostet meg muligheten til å bygge det jeg jobber med nå. Ikke fordi jeg mangler fleksibilitet, men fordi jeg har en sterk drivkraft og et indre ønske om å gjøre ting skikkelig.
Når du velger å leve – ikke bare overleve
Ingen av prosjektene mine genererer inntekt ennå, og hovedprosjektet som skulle bli bærebjelken, er utsatt. Kanskje blir det noe av, kanskje ikke. Men det å ha frigjort kapital gir meg handlingsrom – både til å lete etter riktig jobb og utvikle det jeg tror på. Det gir meg ro til å fokusere på det som virkelig har verdi.
Det er selvfølgelig krevende å stå i det ukjente, særlig med bolig på vei ut og ingen klar plan for hva som kommer. Men jeg vet én ting med sikkerhet: Hadde jeg takket ja til den første jobben, hadde jeg aldri hatt friheten til å gripe denne muligheten – eller de andre som har dukket opp. Og kanskje er det nettopp det som skjer når man tør å stole på magefølelsen: Man gjør plass til det som egentlig er ment for en.
Derfor gir jeg meg selv ett år til å investere i fremtiden min, og samtidig finne roen fra det evige «hva om?». Jeg tar steget fordi jeg vet at livet ikke bare handler om å holde ut – det handler om å leve.
Kanskje noen vil tenke at jeg allerede har hatt mye tid. Og ja – på papiret kan det se sånn ut. Men sannheten er at store deler av denne tiden har vært preget av tap, sorg og ytre omstendigheter jeg ikke kunne kontrollere. Først mistet jeg moren min – og året etter et annet nært familiemedlem. Det har vært perioder med isolasjon, depresjon og ytre press. Det tar tid å reise seg igjen når grunnmuren rister.
Men nå er jeg på et annet sted. Mentalt, sosialt og profesjonelt. Jeg kjenner drivkraften igjen, og jeg har prosjekter og idéer som er i ferd med å modnes. Jeg vil gi meg selv den sjansen – fordi jeg endelig løper i riktig retning. Og fordi jeg er åpen for alt som måtte dukke opp i mellomtiden.
Hva jeg har lært (som kanskje du også kan ta med deg):
- Stillstand utad betyr ikke stagnasjon innad. Noen ganger er det roen som gjør deg sterk nok til å gå videre.
- Ikke alle tilbud må tas. Det er lov å si nei, selv når noe ser ut som en «gyllen mulighet».
- Det er forskjell på å leve og å overleve. Og forskjellen er ofte det valget du ikke tør å ta.
- Hull i CV-en betyr at du har levd. Og levd ærlig.
- Du trenger ikke vente på et tilbud for å skape verdi. Du kan begynne selv.
- Tvilen i seg selv er et svar. Hvis du må overtale deg selv – er det kanskje ikke rett.
Jeg vet ikke hvor dette fører
Kanskje tenker jeg om ett år at jeg tok feil. Kanskje ikke. Men jeg vet at det å ignorere magefølelsen nå – eller overse den stille stemmen i meg – ville tatt meg lenger bort fra den jeg vil være. Og det er ikke en pris jeg er villig til å betale.
Derfor hopper jeg. Ikke fordi jeg vet alt. Men fordi jeg har valgt å stole på det jeg kjenner.
Og som Harald Rønneberg sa det så treffende:
«Det er begrenset hvor dritt det kan gå.»
Kanskje dette er noe du også trengte å lese i dag
Du som står midt i et valg. Du som egentlig vet, men fortsatt nøler. Kanskje finnes det ikke noe riktig eller galt svar. Kanskje finnes det bare det som er sant for deg. Og det er mer enn nok.
Du trenger ikke godkjenning fra andre for å følge det som føles riktig. Du trenger bare motet til å stole på at det du kjenner, er verdt å lytte til.
Brukte jeg metodene? Nei – og jo.
Hvis du leste min forrige artikkel om hvordan man kan ta bedre valg, så vet du at jeg har skrevet om både pros & cons, beslutningsmatriser og 10-10-10-metoden. Så… brukte jeg dem? Nei, jeg gjorde faktisk ikke det. Jeg trengte ikke.
For bare det å skrive om at det finnes metoder, struktur, hjelp, refleksjonsverktøy, var nok til å vekke det jeg trengte: en ny bevissthet rundt hva jeg egentlig vurderte, hvorfor det var vanskelig, og hva som var viktigst for meg.
Og plutselig, uten skjema, tabell eller vekting, visste jeg hva jeg måtte gjøre. Og i dag, mens jeg skriver dette, er det faktisk første visning av leiligheten jeg må selge for å frigjøre kapital – for å kjøpe meg tid, frihet, og finne ut hva magefølelsen egentlig prøver å fortelle meg.
Hva med deg – har du stått i et lignende valg? Del gjerne tankene dine i kommentarfeltet. Kanskje gir det både meg støtte og andre litt mot, innsikt eller et nytt perspektiv.
I morgen kan du lese artikkelen om 5 metoder som hjelper deg å ta valg du ikke angrer (så mye) på.
Og neste helg kommer en ENDA lengre søndagsartikkel. Som handler om å ta plassen din, stå i det, og tørre å være seg selv. En tekst om førsteinntrykk som ikke stemmer, om influensere, selvironi og Ibsen. Og om hvorfor Caroline Nitter traff meg på et dypere plan enn jeg hadde forventet. Alt startet med en enkel setning som rommer nok visdom mellom bokstavene til å fylle en hel bok:
«Det er ditt liv – ta plassen din.»
