For et par uker siden satt jeg på en uteservering sammen med min gode venn Tor Kjølberg – mannen bak Daily Scandinavian, boka Selg Mer, og mange andre kreative prosjekter, da det skjedde noe som satte spor.
En fyr dukket opp. En sånn type som ikke ber om unnskyldning for hvem han er. Han tok plass. Jeg holdt nesten på å si uten å tråkke på noen. For han provoserte mange, og kunne ved første øyekast virke som han trampet rett over andres grenser. Men det var noe med måten han gjorde det på. Den uanstrengte selvsikkerheten. Han eide det, og det ble aldri for mye. Han balanserte akkurat på grensa. Og kanskje var det nettopp hans måte å sile ut alle som ikke tok seg tid til å se ordentlig etter.
Full av selvtillit på utsiden, og som med oss alle, sannsynligvis med en god porsjon usikkerhet på innsiden. Men han sa ting som traff. Ikke fordi ordene var spesielt vakre eller kloke – de var tvert i mot faktisk ganske ville. Det var tonen som traff. Han mente det. Og han mente det på ekte.
Mellom «jeg tror ikke på Gud – det er Gud som tror på meg», og «det finnes ikke noe hierarki blant ekte venner», åpenbarte det seg et menneske som ikke forsøkte å imponere. Bare uttrykke.
Han er musiker. Spilt på festivaler over hele landet. Skapt låter, satt ord på ting mange av oss kanskje ikke tør å si høyt. Og det minnet meg på et sitat fra en annen profil, Caroline Nitter:
«Det er ditt liv – ta plassen din.»
Sju enkle ord som satte spor, og som rommer så mye mer enn bare ordene. Det handler om mot. Om identitet. Om å våge å være hele seg uten å be om tillatelse. For vi har alle en plass her på denne kloden. Så hvorfor er det så mange av oss som gjemmer oss? Som holder igjen, demper oss selv, pakker oss inn i hva vi tror andre vil se? Hva er det vi egentlig er så redde for?
Når førsteinntrykket ikke stemmer
Caroline Nitter er en person mange har sterke meninger om. Hun er kjent fra reality-TV og OnlyFans, og dermed har mange allerede bestemt seg for hvem hun er og hva hun står for. Men det vi tror vi vet, stemmer sjelden med hele bildet.
Det overrasket meg første gang jeg faktisk så henne – altså ikke bare på TV, men som menneske. Reflektert, rolig og langt mer selvsikker enn jeg hadde forventet. Ikke høylytt selvsikkerhet, men den ekte, trygge typen som kommer av å vite hvem man er.
Når kritikken kommer, og det gjør den, gjerne med full tyngde, svarer hun med åpenhet. Hun forklarer hvorfor hun gjør det hun gjør. Hun inviterer til spørsmål, og tåler å stå i det uten å gå i forsvar. Det minner meg om noe jeg skrev i «Å gi råd uten å eie sannheten»: Et godt råd er ikke en fasit, men en invitasjon.
Og det er kanskje nettopp det vi har glemt: at man kan respektere mennesker uten å være enig i alt de gjør.
I en episode av Bloggerne sa Nitter noe annet som traff meg på en måte som resonerte: «Jeg prøver å være litt sånn forståelsesfull – og ha en forståelse for andre sin reise og hva de går gjennom. For det synes jeg man skal, selv om man ikke er enig. Og selv om man ikke forstår det 100 %, kan man prøve. Men … det kommer til et punkt.»
Setningen rommer så mye klokskap. For ja, det finnes grenser. Men å møte folk med et åpent sinn før man trekker konklusjoner – det er en kvalitet vi kunne trengt mer av. Det er det samme jeg har forsøkt å formidle i refleksjonen «Når du innrømmer feil, bygger du tillit»: Vi vokser ikke av å alltid ha rett, men av å være åpne for det vi ikke har forstått ennå.
Hvorfor akkurat Caroline Nitter traff meg
Nitter imponerte meg nettopp fordi hun utfordret mine egne fordommer. Jeg kjenner henne ikke. Jeg har aldri møtt henne, og har kun sett henne i noen realityserier på TV. Men hun ble et perfekt eksempel på hvor feil jeg tok. For ved første øyekast hadde jeg allerede konkludert.
Jeg liker å tro at jeg er en god menneskekjenner. Jeg ser en del reality, ikke bare for underholdningens skyld, men for å lære. Jeg observerer, noterer meg førsteinntrykket og følger med. Stemmer magefølelsen jeg fikk i første episode helt til slutt? Som oftest, ja. Men ikke alltid. Og med Caroline Nitter tok jeg så grundig feil at jeg måtte se flere programmer hun var med i – bare for å forstå mer. For å lære mer.
Og kanskje var det nettopp det som gjorde henne så fascinerende. Ikke bare at jeg tok feil, men at hun minnet meg om sider ved meg selv som jeg kanskje ikke alltid tør å vise. Hun står i det – fullt og helt. Jeg har fortsatt en vei å gå der.
Grunnen til at jeg trekker frem nettopp henne, handler ikke bare om at hun overrasket meg, men om hvem hun virker å være. En person med en sjelden kombinasjon av snillhet, refleksjon, kunnskap og visdom. Tøffere enn de fleste, og med mer selvironi og selvinnsikt enn mange av oss noen gang oppnår – langt mindre tør å vise. Og det, hos en som bare er i midten av 20-årene, er intet mindre enn imponerende. For det er sjelden å møte noen med en så moden form for klokskap så tidlig i livet – den typen visdom man vanligvis må leve et langt liv, eller et usedvanlig krevende liv, for å utvikle.
Hun prater som en foss og virker å fortelle absolutt alt, helt ufiltrert. Men sett i lys av meg selv, som også ofte blir oppfattet på den måten, mistenker jeg at det er minst like mye hun ikke forteller. For det er lett å tro at den som deler mye, deler alt. Men noen av de dypeste lagene ligger ofte godt beskyttet bak nettopp åpenheten.
Psykologisk sett kalles dette noen ganger for selvbeskyttende åpenhet. En strategi der man deler mye, men kanskje ikke det som gjør aller mest vondt. Det kan gi inntrykk av full transparens, samtidig som man beholder kontroll over hvilke sider av seg selv man viser frem. Kanskje som en måte å skjerme seg på.
Og kanskje tar jeg feil, og at alt faktisk er ute i lyset. Men det fikk meg i alle fall til å tenke. Til å kjenne meg igjen, og til å innrømme at jeg nok også har brukt åpenheten min som en slags rustning. Så dette ble en viktig påminnelse: Aldri døm noen. Verken for det de sier, eller for det de ikke sier. Noen ganger er det i mellomrommene vi finner det mest ekte.
Psykologien bak det å være seg selv
I en tid der det meste vi ser er filtrert, bokstavelig talt, er det å være seg selv blitt en slags motstandshandling. Psykologen Carl Rogers kalte det kongruens: samsvar mellom det vi føler og det vi viser. Når du tør å være deg selv, uten å redigere bort kantene dine, kommer du nærmere både deg selv og andre.
Men det koster. For vi lever i et samfunn der det å være «riktig» ofte trumfer det å være sann. Derfor krever det mot å vise frem hele seg – også det uperfekte. Og nettopp derfor fester det seg når noen gjør det. Det trigger noe i oss. Ikke bare fordi det er sjeldent, men fordi det minner oss på noe vi kanskje savner i oss selv.
Likevel er det lett å avvise det. Vi dømmer raskt. Lager oss meninger basert på én TV-scene, en overskrift, en kommentar i et forum. Det gjør vi kanskje fordi det gir oss kontroll. Eller fordi det er enklere å le av noen enn å se seg selv i dem – særlig hvis de gjør noe vi selv aldri ville turt.
Les også artikkelen om hvorfor ærlighet varer lengst.
Influensere: Overfladiske eller strategisk smarte?
Jeg har sett mye reality. Ikke fordi jeg elsker dramaet, men fordi det er noe menneskelig der. Noe ekte, midt i all iscenesettelsen. Jeg lærer, observerer, analyserer og plukker opp mekanismer som går igjen. Hvordan folk reagerer. Hva som funker. Hva som skaper engasjement. Innsikten prøver jeg å ta med meg både når jeg skriver, og når jeg jobber med kommunikasjon, merkevare og strategi.
For det er en grunn til at de kalles influensere. De påvirker. Fordi de har skjønt noe. Noe mange bedrifter gjerne skulle ønske de mestret: Hvordan man skaper oppmerksomhet, bygger relasjoner, og får folk til å bry seg. Det er ikke flaks. Det er ferdigheter.
Vi ler ofte av dem. Rister på hodet. Kaller dem oppmerksomhetssyke eller overfladiske. Men hva om det vi kritiserer, egentlig er det samme som vi innerst inne beundrer: Evnen til å være synlig, ekte og ufiltrert? Hva om det de gjør, er å leve ut sider av seg selv som vi andre har pakket bort?
Mange influensere driver egne selskaper. De bygger merkevarer, forhandler avtaler, lager innhold og skaper inntekter der det før bare var en Instagram-profil. Det krever mer enn et ringelyd-filter og en selfie. Det krever innsikt, timing og mot. Og forretningssans. Mange av dem tjener millioner – og det gjør de ikke fordi de er dumme. Tvert imot.
De fleste av oss ville pakket sammen og gått hjem etter én runde i kommentarfeltet. Men de blir stående. Og kanskje er det nettopp det som gjør dem til influensere. Ikke fordi de prøver å være noe, men fordi de tør å være noe. Fullt og helt.
Les også artikkelen om hvordan influenser marketing fungerer.
Å ta plass som livsvalg
Det hele startet med en samtale på en uteservering. En fyr som dukket opp og tok plass – ikke på en påtrengende måte, men med en slags ufiltrert tilstedeværelse som ikke ba om unnskyldning. Han provoserte. Og samtidig traff han noe i meg. Akkurat som Caroline Nitter senere gjorde – på en helt annen måte.
For det handler om akkurat det: Å ta plass. Ikke nødvendigvis ved å rope høyest, men ved å være til stede i eget liv. Ved å eie hvem du er, også det som ikke passer perfekt inn.
Det er lett å gli inn i rollen som den andre vil at du skal være. Å tilpasse seg, justere, dempe seg selv for å passe inn. Vanskeligere er det å stå i det du egentlig er. Men når du først tør, skjer noe: Du slipper å late som. Du slipper å filtrere bort det ekte. Du kan bruke energien din på å leve, ikke bare å fungere.
Og kanskje er det akkurat når du tør å være deg selv at du virkelig passer inn.
For vi trenger at flere tør. Det finnes så mange smarte, varme og verdifulle mennesker som holder seg tilbake. Kanskje fordi de er redde for å skille seg ut, eller for å feile. Det er vel nettopp evnen til å gi litt mer faen som gjør forskjellen – den sunne typen, altså. Les mer i min tidligere artikkel om hvordan man kan lære seg det.
En tanke til deg som leser
Hva med deg? Når tok du sist plassen din? Hva holder deg tilbake fra å si det du egentlig mener, eller å være mer av deg selv i møte med andre?
Kanskje vi alle har godt av å lytte litt mer til det som blir sagt mellom linjene. Til de som ikke nødvendigvis sier alt riktig, men som sier det ekte. For det er ikke de mest velformulerte som forandrer oss. Det er de som våger å være seg selv – fullt og helt.
Og dette er ikke noe nytt. Henrik Ibsen var en av verdens første ekte influensere. Ikke i form av sminkevideoer eller produktplassering, men ved å utfordre, provosere og stille spørsmål som fikk folk til å se på samfunnet og seg selv med nye øyne. Og han påvirker oss fortsatt i dag.
Han ville nok ikke blogget slik som meg i 2025. Han ville neppe satt seg og skrevet lange refleksjoner med humor, referanser og en dæsj selvironi. Ibsen var mer dramatisk enn som så. Men han var moderne. Hadde han levd i dag, ville han brukt TikTok, Insta og Snap til å treffe folk der de er. På hans tid var teateret hans blogg. Scenen var plattformen. Replikkene var innleggene. Og responsen kom – både som jubel og fordømmelse.
«Det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt.»
Det lille ord» (1875)
Vi skriver kanskje ulikt, men vi snakker om det samme: Samfunn, makt, frykt, identitet og det å stå for noe – selv når det koster. Jeg gjør det gjennom historier fra eget liv. Han gjorde det gjennom karakterer som Stockmann. Begge deler er personlig. Begge peker vi på det psykologiske bak det vi gjør – og på sammenhengene mange ikke ser før noen setter ord på dem. Begge prøver vi å forstå, og å få andre til å forstå litt mer.
Så litt til meg og litt til deg: Ta plassen din.
