I Norge har elbilen på kort tid gått fra å være et alternativ for spesielt interesserte til å bli en naturlig del av hverdagen. Og på mange måter har Norge blitt et utstillingsvindu for hvordan en overgang til elektrisk transport kan se ut. Dette er noe vi gjerne kan være stolte av, men det bør samtidig gjøre oss litt mer ydmyke overfor hvilke konklusjoner vi trekker av vår egen erfaring.
Hvorfor den norske elbilmodellen ikke passer overalt
Etter å ha vært en periode i Hellas blir forskjellene tydelige. Bilparken er langt eldre enn den norske, samtidig som særlig eldre bruktbiler holder seg overraskende godt i pris og i mange tilfeller koster betydelig mer enn tilsvarende biler i Norge. Med lavere kjøpekraft handler bilhold for mange derfor om å få en eldre bil til å vare så lenge som mulig, ikke om hvilken ny teknologi man skal velge neste gang bilen skal skiftes ut.
De samme forskjellene, i ulike varianter, finner vi i mange land. Inntektsnivå, strømpriser, tilgang til hjemmelading, kvaliteten på strømnettet og muligheten til å kjøpe en ny bil varierer kraftig, også innenfor Europa. Beveger vi oss videre til deler av Asia, Afrika og Latin-Amerika, blir forskjellene enda større.
Det betyr ikke at elbilen ikke har en viktig rolle å spille også der. Men utgangspunktet er et annet. I Norge diskuterer vi gjerne rekkevidde, ladehastighet og hvilken elbil som gir mest for pengene. I andre land er spørsmålet først og fremst om husholdningen har råd til å skifte bil i det hele tatt, om det finnes et ladepunkt i nærheten, eller om strømnettet har kapasitet til en omfattende elektrifisering.
Forskjellen handler derfor ikke nødvendigvis om viljen til å ta klimavennlige valg, men om hvilke valg man faktisk har mulighet til å ta. Det som fremstår som en naturlig løsning for oss, er ikke nødvendigvis et reelt valg for andre.
Og dette gjelder langt mer enn spørsmålet om elbil. Det gjelder hvilke valg vi forventer at andre skal ta, og hvilke forutsetninger politikere legger til grunn når de argumenterer for en bestemt løsning. Det kan være dyrere å velge de mest bærekraftige alternativene i butikken, vanskeligere å klare seg uten bil der kollektivtilbudet er dårlig, eller umulig å lade hjemme selv om elbil på papiret fremstår som det naturlige valget. Det som virker enkelt og fornuftig fra vårt eget ståsted, trenger ikke være det for andre. Vi har ikke nødvendigvis den samme økonomien, de samme mulighetene eller de samme praktiske forutsetningene.
Den norske erfaringen er nettopp norsk
Når vi snakker om den norske elbilsuksessen, er det lett å fremstille den som et resultat av at forbrukerne har valgt den beste teknologien. Det er bare en del av forklaringen.
Elbilens gjennombrudd i Norge har vært mulig fordi en rekke forhold har virket sammen over lang tid. Vi har hatt avgiftsfordeler og politiske insentiver som har gjort elbilen økonomisk attraktiv, høy kjøpekraft, et godt utbygd strømnett og en kraftproduksjon som i stor grad er basert på vannkraft. I tillegg bor mange slik at de kan lade bilen hjemme, noe som gjør elektrisk bilhold langt enklere.
Når Norge trekkes frem som et internasjonalt forbilde, er det derfor lett å få inntrykk av at andre land først og fremst trenger å følge etter. Men da overser vi hvor spesielle forutsetningene bak den norske utviklingen faktisk er.
Tiltak som fungerer godt i et rikt land med høy kjøpekraft, stabil kraftforsyning og sterke offentlige finanser, kan få en helt annen virkning i et land der staten har mindre økonomisk handlingsrom og husholdningene bruker en større del av inntekten på grunnleggende behov.
Det betyr ikke at andre land ikke kan lære av Norge. Tvert imot. Den norske erfaringen viser hvor mye som kan oppnås når teknologi, økonomi, infrastruktur og politiske virkemidler trekker i samme retning. Men den viser ikke nødvendigvis hvordan alle andre bør gjennomføre det grønne skiftet.
Det grønne skiftet handler om mer enn teknologi
I den offentlige samtalen blir det grønne skiftet ofte fremstilt som et spørsmål om å få på plass de riktige teknologiene: bedre batterier, mer solkraft, elektriske kjøretøy, energieffektive bygg og utslippsfri industri. Alt dette er viktig, men teknologien er bare én del av omstillingen.
Elbilen har klare fordeler. Den kan bidra til bedre luftkvalitet i byene og redusere bruken av fossilt drivstoff. Spørsmålet er derfor ikke om elbilen har en plass i det grønne skiftet, men om den samme modellen for å få teknologien utbredt kan fungere overalt.
En løsning kan være både teknisk moden og miljømessig fornuftig, men likevel vanskelig å gjennomføre dersom menneskene som skal ta den i bruk ikke har råd, infrastrukturen mangler eller energisystemet allerede er presset.
I Norge kan det være naturlig å diskutere hvilken teknologi som bør erstatte den vi allerede bruker. I andre deler av Europa og verden handler utfordringen fortsatt om langt mer grunnleggende spørsmål, som stabile energipriser, sikker strømforsyning, arbeidsplasser og husholdningenes økonomiske handlingsrom.
Vi har økonomiske og institusjonelle forutsetninger som gjør at staten kan subsidiere ny teknologi, bygge ut infrastruktur og stille stadig strengere miljøkrav uten at hele samfunnsøkonomien settes under press. Mange har ikke det samme handlingsrommet.
Ulike samfunn trenger ulike veier
For noen land vil en rask overgang til elektriske personbiler være både mulig og fornuftig. Andre steder kan investeringer i kollektivtransport, elektriske busser, jernbane eller mindre kjøretøy gi større effekt. I enkelte land er det først og fremst kraftproduksjonen som må endres. Andre steder er utfordringen å bygge et strømnett som er stabilt nok til at en omfattende elektrifisering i det hele tatt er mulig.
Det avgjørende er ikke at alle land gjør det samme, men at de beveger seg i samme retning på måter som faktisk lar seg gjennomføre.
Her har rike land som Norge et særlig ansvar for å forstå forskjellen mellom å vise hva som er mulig og å definere hva andre bør gjøre. Vi kan bidra med teknologi, erfaringer, kapital og kunnskap, men løsningene må tilpasses samfunnene de skal fungere i.
Det grønne skiftet vil neppe lykkes dersom det oppleves som et prosjekt utviklet av velstående land og deretter eksportert til resten av verden. Det må gi mening for mennesker med helt andre økonomiske og praktiske forutsetninger enn våre egne.
Når man oppholder seg utenfor Norge en stund, blir dette tydeligere. Mange av løsningene vi hjemme har begynt å betrakte som selvfølgelige, er tett knyttet til økonomien vår, energisystemet vårt, institusjonene våre og måten samfunnet er bygget på.
Det bør ikke få oss til å undervurdere det Norge har fått til. Men det bør gjøre oss mer ydmyke overfor hvilke konklusjoner vi trekker av vår egen erfaring.
Norge kan fortsatt være et utstillingsvindu for deler av det grønne skiftet. Men et utstillingsvindu er ikke det samme som en bruksanvisning. Det som fungerer for meg, trenger ikke fungere for deg. Det handler derfor også om å forstå andres utgangspunkt, ikke bare om å være sikker på vår egen løsning.
