Først tok maskinene over det kroppen vår gjorde. Nå er kunstig intelligens i ferd med å ta over stadig mer av det vi bruker hodet til. Vi forsøker også stadig oftere å fjerne det som skaper risiko, ubehag og friksjon. Hva skjer med mennesket når stadig mindre kreves av oss?
Vi har brukt hundrevis av år på å gjøre livet enklere. Maskinene tok over mye av det tunge arbeidet, roboter overtok stadig mer av det kroppen tidligere måtte gjøre, og nå er kunstig intelligens i ferd med å ta over oppgaver vi hittil har forbundet med hodet: å skrive, analysere, programmere, organisere, oversette og finne løsninger.
Det meste av dette er fremskritt. Få ønsker seg tilbake til en tid der arbeid betydde utslitte rygger, monotone bevegelser og unødvendig slit. Men det er verdt å spørre hva som skjer med oss når det stadig kreves mindre av mennesket.
Er dagens unge mer sårbare enn før?
Debatten om dagens unge kretser ofte rundt psykisk helse, skjermbruk, press og sårbarhet. Mange arbeidsgivere opplever samtidig at de må være langt mer varsomme i måten de formidler krav, kritikk og forventninger på enn tidligere.
Det betyr ikke nødvendigvis at unge mennesker er svakere. På mange områder er de mer opplyste enn generasjonene før dem. De har et bedre språk for psykisk helse, diskriminering, maktmisbruk, trakassering og dårlige arbeidsmiljøer. De kjenner sine rettigheter og er mindre tilbøyelige til å akseptere dårlig behandling bare fordi en leder har høyere rang. Det er en utvikling vi bør være glade for.
Men det utelukker ikke at noe annet også kan ha skjedd samtidig: at toleransen for vanlig motstand, kritikk og ubehag kan ha blitt lavere. Det ser vi kanskje også i måten vi forholder oss til hverandre på.
Vi er blitt mer oppmerksomme på hvilke ord som kan krenke, hvilke handlinger som kan oppleves grenseoverskridende, og hvordan makt og posisjon påvirker møtet mellom mennesker. Mye av dette har vært nødvendig. #MeToo viste hvor mye oppførsel som tidligere ble bortforklart som uskyldig, morsom eller normal, selv når den innebar reelle grenseoverskridelser. Men debatten gjorde også mange mer usikre på hvor grensene går også i helt vanlige sosiale situasjoner. Noe av den spontane flørten, berøringen og den litt klønete tilnærmingen mellom mennesker kan dermed også ha blitt erstattet av større forsiktighet.
Et samfunn trenger normer som beskytter mennesker mot trakassering, ydmykelser og reelle overtramp. Men vi må også kunne leve med at mennesker av og til formulerer seg klønete, misforstår en situasjon, sier noe vi reagerer på eller trår feil uten at det nødvendigvis betyr at de har begått et alvorlig overtramp. Hvis frykten for å støte noen blir så stor at vi helst unngår det usikre, det direkte og det menneskelig uperfekte, kan også den sosiale friksjonen vi lærer av, bli mindre.
Krav i arbeidslivet er ikke det samme som overtramp
En leder som ydmyker en ansatt, trakasserer eller misbruker makten sin, gjør noe fundamentalt annet enn en leder som sier at en leveranse ikke er god nok, at en frist må holdes eller at resultatet må forbedres.
Arbeidslivet kan ikke være uten friksjon, fordi arbeid innebærer at andre mennesker er avhengige av at vi gjør det vi skal. Noen ganger har vi gjort en dårlig jobb. Noen ganger får en annen person muligheten vi ønsket oss. Noen ganger taper vi en diskusjon. Noen ganger må vi gjøre noe om igjen.
Hvis enhver negativ følelse blir tolket som et tegn på at noe er galt med omgivelsene, risikerer vi å miste evnen til å skille mellom det som faktisk er skadelig, og det som bare er vanskelig.
Overbeskyttelse i barndommen kan påvirke robustheten
Barndommen har på mange måter blitt tryggere, og det er bra. Vi vet mer om mobbing, vold, omsorgssvikt og psykisk helse enn tidligere generasjoner gjorde.
Men trygghet har også en bakside dersom den betyr at barn får færre muligheter til å møte håndterbar risiko og løse problemer på egen hånd. Forskning på barns lek peker nettopp på betydningen av slike erfaringer. En systematisk gjennomgang av 21 studier fant gjennomgående positive sammenhenger mellom risikofylt utelek og blant annet fysisk aktivitet og sosial fungering. Norsk forskning har også funnet at barn som deltar i risikolek, viser høyere trivsel, større involvering og mer fysisk aktivitet.
Fri lek, praktiske ferdigheter og motstand bygger mestring
Når barn får styre leken selv, må de forhandle om regler, håndtere konflikter, ta beslutninger, vurdere risiko og finne løsninger uten at en voksen nødvendigvis griper inn. Det er nettopp slike erfaringer forskningen knytter til utvikling av selvregulering, problemløsning og sosial kompetanse.
Samtidig har mange barns liv blitt mer voksenstyrte, organiserte og overvåkede. Det gir færre situasjoner hvor barn må finne ut av ting helt selv. Mindre fri lek, mindre fysisk risiko, færre praktiske oppgaver og kanskje mindre kjedsomhet som ikke umiddelbart blir fylt med en skjerm.
Poenget er ikke at barn trenger fare, men at de trenger håndterbar risiko. Et barn som klatrer litt høyere enn sist, går alene til en venn, taper en kamp, krangler med andre barn eller forsøker å bygge noe som stadig faller sammen, møter små doser av usikkerhet og motstand.
Det er slike erfaringer som lærer barn at ubehag ikke nødvendigvis er farlig, at nederlag går over, at risiko kan vurderes, og at problemer kan løses.
Det er også noe eget ved å gjøre noe med kroppen og se et konkret resultat av innsatsen. Du bygger noe, og det står der. Du forsøker å reparere noe, mislykkes, prøver igjen og får det til. Slik lærer man ikke bare en praktisk ferdighet. Man lærer også at verden gir motstand, og at man kan møte den.
Kunstig intelligens tar over stadig mer av tankearbeidet
Teknologien har også gjort kroppen mindre nødvendig i hverdagen. Vi snakker mye om kosthold, kalorier, fedme og ultraprosessert mat, men kanskje snakker vi mindre om den andre siden av regnestykket: hvor lite mange av oss faktisk trenger å bevege oss.
Fysisk aktivitet handler heller ikke bare om vekt. Mangel på bevegelse er i seg selv forbundet med økt risiko for blant annet hjerte- og karsykdom, diabetes og dårligere psykisk helse. Det interessante er derfor ikke bare hva vi spiser, men hva som skjer når et moderne liv kan leves med stadig mindre bruk av kroppen.
Maskinene gjorde først kroppen mindre nødvendig. Nå kan kunstig intelligens gjøre noe lignende med hodet. Stadig mer mental anstrengelse kan settes bort. Hvis vi lurer på noe, trenger vi ikke nødvendigvis tenke lenge. Hvis vi skal formulere noe, kan AI gjøre førsteutkastet. Hvis vi møter et problem, kan vi få løsningen presentert før vi selv rekker å kjempe med det.
Igjen er ikke problemet teknologien i seg selv. Kunstig intelligens kan frigjøre tid, gjøre oss mer produktive og gi mennesker tilgang til kunnskap og verktøy de tidligere ikke hadde. Men frigjort kapasitet betyr ikke nødvendigvis at vi bruker den til større menneskelig utvikling. Det er fullt mulig at vi i stedet bare gjør mindre selv.
Dersom maskinene tar det fysiske arbeidet, kunstig intelligens tar stadig mer av tankearbeidet, og samfunnet samtidig forsøker å redusere mest mulig risiko, konflikt og ubehag, kan vi ende opp i en merkelig situasjon: et samfunn som aldri har vært tryggere, rikere og mer hjelpsomt, men mennesker som føler seg dårligere rustet til å håndtere motstand.Robusthet bygges gjennom motstand, ansvar og mestring
Vi bør derfor kanskje bli mindre opptatt av å fjerne all friksjon og mer opptatt av hvilken friksjon mennesker faktisk trenger.
En muskel blir ikke sterk av aldri å bli belastet, og det er rimelig å spørre om deler av menneskets mentale kapasitet fungerer på samme måte. Robusthet kommer neppe av å bli utsatt for unødvendig lidelse, men den kommer heller ikke av å bli skjermet fra enhver utfordring.
Den bygges gjennom små og håndterbare erfaringer med å feile, vente, kjede seg, ta ansvar, motta kritikk, løse konflikter og oppdage at man tåler mer enn man trodde. Det er kanskje nettopp slike erfaringer vi bør være forsiktige med å effektivisere bort.
Hva gjør AI, roboter og et tryggere samfunn med mennesket?
Det store spørsmålet fremover blir derfor ikke bare hvilke oppgaver roboter og kunstig intelligens kan gjøre bedre enn oss. Det blir hvilke egenskaper vi selv ønsker å beholde.
Evnen til å konsentrere oss når noe er kjedelig, til å tenke før vi ber om et svar, til å tåle at noen er uenig med oss, til å ta imot kritikk uten å oppleve det som et angrep, til å bruke kroppen, til å gjøre feil og til å stå ansvarlig når ingen andre rydder opp.
Jo mer teknologien kan gjøre for oss, desto viktigere kan det paradoksalt nok bli at vi bevisst fortsetter å gjøre enkelte ting selv.
For et samfunn bør ikke bare spørre hvordan det kan beskytte mennesket mot verden. Det bør også spørre hvordan det kan gjøre mennesket i stand til å møte den.
Hvis robotene etter hvert gjør mye av det kroppen gjorde, kunstig intelligens gjør mye av det hodet gjorde, og vi forsøker å fjerne stadig mer av risikoen, ubehaget og friksjonen rundt oss, står vi igjen med et spørsmål som kanskje blir viktigere enn noen gang:
Hva skal mennesket øve på å være?
