Vi reagerer raskt når historien skurrer. Men er fjerning det samme som oppgjør? Med utgangspunkt i saken om Hans Hyldbakk utforsker jeg hvorfor vi strever med ambivalens – og hva vi mister når vi forenkler fortiden.
Betalingsmurene ble lansert som redningen for kvalitetsjournalistikken – men i dag virker de mer som følelsesmurer. I stedet for å beskytte dybde og samfunnsverdi, skjuler de ofte saker som spiller på følelser, frykt og nysgjerrighet. Denne artikkelen ser på hvordan mediene har gått fra å selge innsikt til å selge reaksjon, og hvorfor det truer både tilliten og troverdigheten. Kanskje løsningen ligger i lavere terskel, høyere volum – og et sterkere fokus på hva som faktisk opplyser.
Vi liker å tro at vi lever i et åpent samfunn, men ofte er det motsatt. Den som sier det høyt, risikerer å få høre det resten av livet. Henrik Ibsen skrev ikke om helgener, men om mennesker med feil og mot – og det gjør ham mer relevant enn noen gang. Kanskje handler dette like mye om oss i dag, som om teateret på 1800-tallet.
Vi sier vi vil ha ytringsfrihet, men tåler ikke når noen sier noe feil. Denne artikkelen tar for seg krenkelseskultur, språkdebatt og hvorfor vi må tåle mer – ikke mindre – hvis vi vil ha et samfunn med rom for mangfold og mening.
Trump vil gjenreise statuer som ble fjernet etter 2020, og tro det eller ei – jeg smilte. Ikke fordi jeg støtter han, eller motivasjonen hans, men fordi jeg mener vi trenger å bevare historien, ikke viske den ut. Statuer bør få stå - med forklaringer. For historien blir ikke bedre av å skjules, men kan brukes til å gjøre fremtiden bedre.
