Vi elsker å si at «ærlighet varer lengst», og nikkingen som følger, er alltid like samstemt som et mannskor. Men, la oss være ærlige (ironisk nok): Det er ikke alltid helt sant. Ærlighet er viktig, ja, men noen ganger holder det ikke alene. Faktisk kan for mye perfeksjon og «alltid riktig» sette både troverdighet og relasjoner i fare. Overrasket? La meg forklare.
Perfeksjon skaper mistro
Jeg husker en situasjon fra jobb der jeg hadde svar på absolutt alt kunden spurte om. Du vet, den følelsen av å være på toppen av verden – Mr. Løsningsorientert. Men etter hvert begynte kunden å se på meg med den klassiske «her er det noe muffens»-minen. Da skjønte jeg at jeg måtte endre taktikk. Neste gang spurte kunden om noe spesifikt, svarte jeg: «Det er jeg faktisk ikke sikker på, men jeg skal finne det ut for deg.»
Og vet du hva? Det funket. Ikke bare fordi jeg kom tilbake med et godt svar senere, men fordi det viste at jeg ikke prøvde å være supermenneskelig. Ingen liker noen som virker for perfekt. Perfeksjon vekker mistro, mens små feil og menneskelige øyeblikk bygger tillit.
Dette er ikke bare min erfaring. Forskning viser at perfeksjonisme kan ha langt større konsekvenser enn vi kanskje ser. En omfattende gjennomgang av 43 studier fant at perfeksjonister har høyere risiko for utbrenthet. Denne streben etter det feilfrie kan ikke bare svekke troverdigheten din, men også skade din mentale helse. Kanskje er det nettopp denne perfeksjonen som gjør at folk trekker seg unna, eller at du selv blir utmattet.
Når kommunikasjon blir en barriere for innspill
Dette med perfeksjonisme handler ikke bare om hva vi gjør, men også om hvordan vi kommuniserer. En ting jeg har lært, er at måten vi formulerer oss på, kan skape uforutsette barrierer. Jeg har ofte opplevd at folk nøler med å gi meg råd eller innspill, og ironisk nok skjer dette nettopp når jeg selv er usikker og trenger deres hjelp.
Jeg har fått høre at jeg er tydelig og klar i kommunikasjonen min, noe som for mange oppleves som en styrke. Men det er nettopp denne tydeligheten som noen ganger kan bli en barriere. Når jeg søker råd, kan jeg uforvarende gi inntrykk av at jeg allerede har svaret, fordi jeg har en tendens til å formulere meg strukturert og gjennomtenkt – selv når jeg faktisk er usikker. Det kan gjøre folk nølende med å komme med råd, rett og slett fordi de kanskje tror jeg ikke trenger dem.
Dette er noe jeg jobber med å bli mer bevisst på. Jeg har erfart at selv når jeg er usikker, kan måten jeg formulerer meg på eller kroppsspråket mitt gi inntrykk av trygghet. Det er en slags «perfeksjonisme i kommunikasjon» – et ønske om å være klar og strukturert som paradoksalt nok kan skape avstand til andre.
Det jeg har lært, er at tydelighet og sårbarhet må gå hånd i hånd. Når jeg ønsker innspill, prøver jeg nå å være eksplisitt om det. For eksempel kan jeg si: «Dette er jeg faktisk usikker på, og jeg trenger innspill for å komme videre.» Eller: «Jeg vet at jeg kanskje høres sikker ut, men her håper jeg du kan hjelpe meg å se ting fra et annet perspektiv.»
Denne selvinnsikten har også gjort meg mer oppmerksom på hvordan folk rundt meg reagerer. Jeg forsøker å gi rom og oppmuntre til motargumenter eller nye ideer, og ikke minst ta pauser for å vise at jeg lytter. Jeg tror dette handler om noe grunnleggende: Hvis vi vil at andre skal dele sine tanker, må vi skape et rom der de føler seg trygge på at deres stemme har verdi.
Delt autoritet – slipp til andre
En del av dette handler også om å vite når du skal slippe andre til. Noen ganger er det bedre å si: «La meg få en kollega til å forklare det nærmere», selv om du selv vet svaret. Det handler ikke om at du ikke er kompetent – det handler om å vise at du er trygg nok til å hente inn andre.
Troverdighet handler ikke om å ha alle svarene selv, men om å skape rom for andres bidrag. Ta nyhetssendinger som et eksempel. Programlederne vet ofte svaret på spørsmålet de stiller ekspertene, men ved å hente inn andre, bygger de troverdighet. Når flere står bak budskapet, virker det sterkere.
Dette prinsippet har solid støtte i studier om tillit i relasjoner. Forskning viser at tillit er en grunnleggende forutsetning for gode relasjoner, både profesjonelt og personlig. Å dele autoritet, som å hente inn en kollega for å svare på et spørsmål, signaliserer profesjonalitet og samarbeid. Når du tør å slippe andre til, viser du ikke bare trygghet og profesjonalitet, men også at du forstår verdien av å skape resultater sammen.
Litt om alt – men aldri nok
Jeg er typen som kan litt om mye og, som middelaldrende menn flest, har en mening om det meste. Men denne bredden kan noen ganger skape et feil inntrykk. Det kan se ut som jeg er et levende leksikon – eller enda verre, prøver å være det. Sannheten er noe helt annet. Jeg har ofte bare overflatekunnskap. Nok til å trekke koblinger, men sjelden nok til å gå i dybden. Og ja, jeg googler ting med en gang samtalen er over – alltid klar til neste runde. For meg er læring ikke bare en interesse, men en nødvendighet.
Denne nysgjerrigheten og evnen til å lære har fulgt meg gjennom alle rollene jeg har hatt. Jeg er autodidakt – selvlært gjennom erfaringer fra et mangfold av roller og miljøer. Jeg har blant annet jobbet i media, som instruktør i paragliding, og som IT/AV-tekniker ved Høgskolen i Tromsø. Senere gikk veien videre til Avikom/Easymeeting, der vi konkurrerte i et globalt marked og stadig var i omstilling. Jeg hadde roller som alt fra montør til support, drift, salg og ledelse, noe som krevde en evne til å tilpasse seg raskt og lære nye ting på stående fot.
Etter dette jobbet jeg som salgsingeniør i StarLeaf, og for første gang kunne jeg lene meg litt tilbake. Her fikk jeg endelig brukt kunnskapen min i et mer spesialisert felt – en befrielse etter mange år med bredde. Mange lurte på hvorfor jeg gikk fra en rolle som Product Manager til Salgsingeniør, men for meg har det aldri handlet om titler eller status. Det som betyr noe, er hva man faktisk kan gjøre. Det føltes meningsløst å prøve å finne opp en medisin når noen allerede hadde kuren. Samtidig var det nettopp erfaringene fra tidligere roller som gjorde at jeg kunne se helheten, trekke linjer mellom ulike fagområder og raskt finne løsninger. Det ga en enorm mestringsfølelse – og kanskje enda viktigere, en genuin glede over å kunne tilby noe som faktisk hjalp kundene.
Denne bakgrunnen har lært meg én viktig ting: Selv om jeg ikke vet alt, vet jeg ofte nok til å finne ut av det. Og når jeg ikke gjør det, vet jeg hvor jeg skal lete.
Når læring blir en yrkesskade
Jobben min har alltid vært en lidenskap. Det er flott, men det betyr også at jeg er litt «yrkesskadet». Selv når jeg ser film, analyserer jeg situasjoner og kobler dem til jobben. Verden er blitt en læringsarena – og det er fantastisk, helt til det blir utmattende.
Jeg er sjelden flink nok til å koble helt av. Å leve i nuet uten at alt nødvendigvis skal bety noe, er noe jeg stadig må jobbe med. Det er som om hjernen min alltid er på jakt etter neste lærdom, neste forbindelse, eller neste idé. Og selv om det ofte er givende, kan det også være utmattende å aldri gi seg selv tillatelse til bare å være.
Men det finnes et unntak. Når jeg flyr paraglider, kobler jeg virkelig av. I luften er det ingen plass for distraksjoner eller overanalysering – det er bare meg, vinden og øyeblikket. For meg er paragliding ikke bare en aktivitet, men en måte å finne balanse på. Det er en påminnelse om å se livet fra nye perspektiver – bokstavelig talt – og en øvelse i tillit. Tillit til meg selv, til vurderingene jeg tar, til forholdene rundt meg, og til evnen til å tilpasse meg nye erfaringer. Ikke minst er det veldig sosialt.
Det har fått meg til å reflektere over hvor viktig det er å ha noe som er helt annerledes enn det du gjør til daglig. Jobber du med data, er ikke nødvendigvis blogging foran en skjerm det som får deg til å koble av – det kan ofte føles som mer av det samme. Forskning viser også hvor viktig det er å finne denne balansen. Perfeksjonisme og den konstante jakten på å prestere kan øke risikoen for mentale helseproblemer, spesielt blant de som stiller høye krav til seg selv. Å lære å skru av og bare være til stede i øyeblikket er en kunst – kanskje den viktigste kunsten vi trenger å lære.
Litt sånn som denne bloggen, som jeg egentlig startet for å fylle ut CV’en min, men som etter hvert utviklet seg til noe mer. Den ble en måte å holde meg oppdatert på, og ga meg følelsen av å jobbe, selv når jeg ikke hadde jobb. Nå har den også blitt nok en læringsarena – en plass der jeg reflekterer, deler erfaringer, og lærer meg programmering via plugins jeg lager til min WordPress. På sett og vis slutter jeg aldri helt å være i arbeid.
En balanse mellom ærlighet og strategi
Det er lett å tenke at ærlighet varer lengst, men som med alt annet i livet, er det ikke så svart-hvitt. Smarte valg, å innrømme usikkerhet, og å hente inn andre kan gjøre underverker for både tillit og troverdighet. Perfekt er ikke alltid perfekt, og det å være menneskelig kan faktisk være din største styrke.
