For noen uker siden havnet jeg i en samtale om livet etter døden. Midt i diskusjonen kom et spørsmål som ble sittende igjen: Tror du et foster tror på et liv etter magen? Det er naturligvis ikke et bevis på noe som helst, men et godt bilde på hvor begrenset vår egen virkelighetsforståelse kan være.
Den verdenen vi kjenner
Hvis et foster kunne tenke og diskutere slik vi gjør, ville det kanskje tvilt på at det fantes en verden utenfor magen. Dagslys, frisk luft, trær og mennesker ville vært vanskelig å forestille seg.
For oss er denne verdenen en selvfølge. Men hvor lett er det ikke å tro at den virkeligheten vi selv kjenner, også er hele virkeligheten?
Arbeidslivet har sine egne sannheter
Det samme skjer på arbeidsplassen. Vi blir vant til bestemte måter å tenke og arbeide på. Det som en gang var én løsning blant flere, blir etter hvert den eneste fornuftige.
«Sånn fungerer det hos oss.» «Kundene våre vil ikke ha det.» «Det har vi prøvd før.»
Noen ganger er innvendingene gode. Andre ganger handler de mest om at vi ser verden fra den plassen vi selv står på.
En ny medarbeider kan legge merke til noe de erfarne har sluttet å se. En kunde kan oppleve en tjeneste helt annerledes enn dem som har utviklet den. Erfaring er verdifull, men kan også gjøre oss så fortrolige med det eksisterende at vi får vanskeligere for å forestille oss alternativer.
Hvordan vi møter hverandre
Dette handler også om hvordan vi behandler andre.
En leder kan oppleve en medarbeider som vanskelig, mens medarbeideren opplever at lederen ikke lytter. En erfaren kollega kan mene at den nyansatte er naiv, mens den nyansatte ser sider ved arbeidsmiljøet som de andre har lært seg å leve med.
Ingen av dem trenger å ha hele sannheten.
Jo sikrere vi er på vår egen forståelse, desto lettere blir det å avvise andres erfaringer. Litt ydmykhet er derfor ikke bare en hyggelig egenskap. Det har betydning for hvordan vi møter menneskene rundt oss.
Kanskje finnes det noe vi ikke ser
Vi skal ikke tvile på alt eller være redde for å mene noe. Arbeidslivet trenger tydelige beslutninger og mennesker som tør å stå for dem. Men av og til kan vi stoppe opp og spørre: Er det noe her jeg ennå ikke har fått øye på?
Særlig når vi møter ideer vi raskt avviser, mennesker vi ikke forstår eller endringer som ikke passer inn i bildet vi allerede har.
Fosteret har i det minste en god grunn til å tro at magen er hele verden.
Vi andre har kanskje litt mindre grunn til å være så sikre.
